Det frie valg

Det er ikke opp til politikere, media eller statsfeministene å definere den korrekte fordelingen av husarbeid eller fødselspermisjon

FORELDRES FRIHET

til og ansvar for å velge de beste løsningene for sin familie er kjernen i den liberale familiepolitikken. I Norge har vi mange gode velferdsordninger som gjør det mulig for begge foreldrene å jobbe samtidig som de har små barn. Ikke alle land har ordninger som lønnet ettårig fødselspermisjon, kontantstøtte, subsidierte barnehageplasser, SFO og en gratis offentlig skole. At vi er så heldige å ha slike velferdsordninger må allikevel ikke bli en sovepute. Men å ha gode ordninger må ikke stå i veien for å gjøre dem enda bedre.

TIDSKLEMMA

er for meg og helt sikkert veldig mange andre småbarnsforeldre, en stor utfordring. Til tross for tidsklemme er barn et stort gode. Jeg er genuint opptatt av ordninger som gir min ektefelle og meg reell frihet til å velge den løsningen på tidsklemma som passer best for vår familie.

I diskusjonen rundt tidsklemmeproblematikken bærer det galt av sted dersom vi ikke har klart for oss at ulike familier har ulike måter å løse dette på. Utenforstående har ingen rett til å definere hva som er akseptable og uakseptable løsninger. Politikernes rolle er å legge til rette for at familien skal kunne tilbringe tid sammen og at foreldre skal ha reell frihet til å velge den beste løsningen for seg og sin familie.

I DET LIBERALE

Venstresamfunnet er det både rom for foreldre som ønsker å være hjemmeværende eller jobbe deltid i hele eller deler av sin yrkeskarriere, og foreldre som ønsker å kombinere karriere med å ha små barn. Enkelte ønsker å være hjemme, mens andre ønsker å jobbe fulltid, men føler seg tvunget til å jobbe deltid fordi tiden ellers ikke vil strekke til. Isteden for at tidsklemma tvinger mor og far inn i halvdagsstillinger, bør en heller gjøre det lettere og mer allment tilgjengelig å kjøpe hushjelptjenester. Dette kan for eksempel gjøres gjennom skattesystemet, ved å heve fribeløpet for merverdiavgift eller innføre ulike skatte- og avgiftsfritaksordninger.

Motstanden mot praktikanter, hushjelper og annen hjelp til vask og husarbeid er krampetrekninger av sosialistisk tankegods hvor alle er like, og i dette tilfellet, like slitne. Sosialistisk motstand mot praktiske løsninger, som tillater å kombinere en karriere for både mor og far med å ha tid til barna, må møtes offensivt.

VENSTRE

står ved vårt tidligere forslag om å gi småbarnsforeldre en ekstra ferieuke. Barn trenger mer fri enn voksne, og skolen og en del barnehager har ferier som overstiger antall ferieuker i arbeidslivet. En ekstra ferieuke for foreldre med barn under ti år, kombinert med fleksible skoleferier, vil bidra til at familien får mer fri sammen.

I NORGE

er det bred konsensus om at deler av fødselspermisjonen skal være forbeholdt far, akkurat som deler av permisjonen er forbeholdt mor. Det er ikke lenger en diskusjon for eller mot at fedre skal ha tilbud om deler av fødselspermisjonen. Debatten er nå på neste nivå. Jeg er i denne anledning spesielt opptatt av å gi far selvstendig rett til fødselspermisjon basert på egen stillingsbrøk og egne lønnsvilkår, samt å fjerne kriteriet om omsorgsbehov. Disse to grepene, som koster samfunnet relativt lite penger, vil bidra til å øke den reelle valgfriheten til den enkelte familie.

I dag er ni uker reservert til mor og fire til far. De resterende 29/39 ukene kan de nybakte foreldrene fordele seg i mellom. Mange mener at fire uker reservert til pappa er for lite. Venstre ønsker å legge til rett for at flere fedre kan se seg i stand til å ta ut en større del av fødselspermisjonen. Jeg synes det er god Venstrepolitikk å øke pappakvoten opp på nivå med mammakvoten, altså ni uker. Uavhengig av debatten om hvor stor mamma- og pappakvoten skal være er det viktig at aleneforeldre, mann eller kvinne, har anledning til å overdra kvoten til den forelderen som ikke er tilstede.

SOM FAR

reagerer jeg på at fars muligheter til fødselspermisjon begrenses både økonomisk ved å avhenge av mors stillingsbrøk, og av kravet om at det må foreligge et omsorgsbehov. Det er et viktig liberalt prinsipp at både mor og far har selvstendig rett til fødselspermisjon med lønnskompensasjon. I motsetning til mor, har ikke far selvstendig rett til sine fire uker. Samtidig blir fars eventuelle lønnskompensasjon avkortet med mors stillingsbrøk. Har ikke mor opptjent rett til fødselspermisjon, for eksempel fordi hun har jobbet under halv stilling eller vært student, står far uten rett til sine fire uker. Et omsorgsbehov må dokumenteres for at far skal ha anledning til å ta ut hele eller deler av de 29/39 ukene som ikke er bundet opp i mamma- og pappakvoten. Et slikt behov vil kun foreligge dersom mor går tilbake i jobb i over halv stilling eller fulltidsstudier, og fremdeles avkortes fars lønnskompensasjon med mors stillingsbrøk.

JEG NEKTER

å gå med på at barns rettigheter begrenses av foreldrenes valg av samlivsform. Og jeg insisterer på at de barna som fødes inn i lesbiske forhold skal ha like rettigheter når det gjelder arv og samvær med sine foreldre som barn født i heterofile forhold. Derfor må den ikke-bilogiske moren i et lesbisk partnerskap, hvor det fødes et barn med anonym far, automatisk få rett til å adoptere barnet, slik forholdet er i heterofile ekteskap. I forlengelse av dette bør også den ikke-biologiske moren få rett til å disponere «fedrekvoten» samt hele eller deler av den permisjonsperioden som står foreldrene til felles disposisjon.

Den liberale familiepolitikken har som utgangspunkt at foreldre ønsker det beste for sine barn og hverandre. Den enkelte familie skal ha frihet til å løse kabalen med økonomi, fritid, barn, husarbeid og karriere. Som liberaler har jeg tillit til at foreldrene er i stand til å ta de beste beslutningene for seg og sin familie. Det er ikke opp til politikere, media, statsfeministene eller andre rikssynsere å definere den korrekte fordelingen av verken husarbeid eller fødselspermisjon. Men det er opp til oss politikere å gjøre det enklere for heltidsarbeidende småbarnsforeldre, samt å øke ansienniteten til foreldre som har valgt å være hjemmeværende.