Foto: Simen Skreddernes
Foto: Simen SkreddernesVis mer

Anmeldelse: Daniel Kvammen - «Maktlaus»

Det går an å ha to tanker i hodet samtidig

Daniel Kvammen med ambisiøst albumtospann.

ALBUM: Det skal ikke stå på produktivitenten for Geilos store sønn, Daniel Kvammen. Det er ikke mer enn ni måneder siden han slapp «Vektlaus», hvis låter preget av gryende glede, håp og kjærlighet i tur og orden har varmet ører og hjerte på radio.

«Maktlaus» ble spilt inn i samme tidsrom men er etter sigende hakket mer alvorstynget enn den oppstemte forgjengeren. Det handler om en hverdag preget av et anspent politisk klima. Om avmakt. Men også om lys i mørket.

Det høres kanskje dystert ut, men med Daniel Kvammen ved roret, kan det aldri bli bekmørkt. Melodiene hans triller fortsatt av tunga som små lykkepiller som gjør nettopp hverdagen litt lysere. «Maktlaus» viser bare en annen emosjonell side enn den sangeren har hatt for vane å ta utgangspunkt i.

«Smålige vibrasjonar» er seig, nesten dronete med sine durende synther og underliggende gitarstøy. Fargeleggingen er mørkere, men den fiffige bruken av perkusjon gir den oppdrift som drar den mot lyset. «Handelsreisende i angst» er opptempo, skakk i melodiføringen og finurlig besk i ordvalget: «Å eg veit meg ein plass eit sted der eg er fri for tvil og støy / å det er så olmt å det er så tomt / dans i transe mot siste skanse».

Aller best er han på vemodstunge «Så godt at det gjer vondt». Sangen hviler mykt over en småjazza akkordrekke, raust arrangert med stryk og tangenter. Kvammen har dog ikke tid til bli værende for lenge i det melankolske leiet, «Ultraliv» sparker opp støvet på dansegulvet med freidig synthbass og et hektende funk-driv.

Lars Vaular-duetten «Som om himmelen revna» er en velskrudd urbanballade som veksler mellom å være vektløs og bombastisk. Det kan jo ikke gå galt når to av landets beste penner slår seg sammen.

«Maktlaus» viser at det går an å være ambisiøs innenfor et fag hvor folk gjerne sliter med å holde fokus over tid. Det gjelder bare å være smart.