ANSVARLIG: I Norge har vi heldigvis et ansvarlig konservativt parti med gode demokratiske ryggmargsreflekser. Men med Listhaug som en såret tiger på Stortinget blir utfordringene enda mer akutt for Høyre de neste tre årene, skriver kronikkforfatteren. På bildet Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H).
Foto: Øistein Norum Monsen
ANSVARLIG: I Norge har vi heldigvis et ansvarlig konservativt parti med gode demokratiske ryggmargsreflekser. Men med Listhaug som en såret tiger på Stortinget blir utfordringene enda mer akutt for Høyre de neste tre årene, skriver kronikkforfatteren. På bildet Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H). Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Polariseringens pris:

Det går et spøkelse gjennom Norge, høyrepopulismens spøkelse

Listhaugs avgang er bare starten på et politisk drama som vil avgjøre om vi klarer å beholde viktige kvaliteter ved det norske demokratiet.

Meninger

«Den siste uka så har vi sett utrolig mye ondskap i Norge», sa Sylvi Listhaug da hun møtte pressen i går. Hun mente norsk politikk var redusert til en barnehage der hun var den eneste voksne, KrF var et parti uten ryggrad og Jonas Gahr Støre en katastrofe som hadde fratatt henne ytringsfriheten.

Statsråder pleier å gå av med en hyllest til det norske demokratiet, Listhaug forlot regjeringskontorene med en skyllebøtte over sine politiske motstandere. Drapstruslene florerer i sosiale medier både mot Listhaug og hennes nye nemesis, Jonas Gahr Støre, som stilte med politivakt i Stortingets vandrehall.

Forrige uke var det noe som brast i norsk demokrati. Sårene etter 22. juli, en statsråd uten hemninger og en svak men provosert opposisjon utgjorde en eksplosiv cocktail som satte den norske konsensuskulturen på sin kraftigste prøve i etterkrigstiden.

Stortinget satte en klar grense for hvordan en statsråd kan oppføre seg, men det trekket utløser nå en større debatt. Listhaugs avgang er bare starten på et politisk drama som vil avgjøre om vi klarer å beholde viktige kvaliteter ved det norske demokratiet.

På sitt beste kan høyrepopulismen være et nyttig demokratisk korrektiv, på sitt verste kan den gå løs på selve demokratiets fundament. I Norge har vi så langt vært forskånet for den voldsomme polariseringen vi har sett i del andre vestlige demokratier. Den siste uken har vist at det ikke nødvendigvis er tilfelle lenger. Denne utviklingen skyldes store endringer i velgermassen og medielandskapet. I hele Europa ser vi at fløypartiene styrker seg på bekostning av sentrum og at kommersielle nyhetsmedier i samspill med sosiale medier bringer den politiske debatten til kokepunktet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sosiale medier har en helt annen logikk enn tradisjonelle medier. Det som deles og likes mest er ikke undersøkende journalistikk eller god forskningsformidling, men de sakene som skaper de sterkeste følelsene. Ingenting skaper mer furore i sosiale medier enn provokasjon og ytterliggående retorikk. I stedet for å være et sted hvor man dyrker den demokratiske samtalen er sosiale medier blitt et sted der man kontinuerlig tester demokratiets grenser. Moderate folk trekker seg unna, mens de mest ideologiske og overbeviste på begge sider gladelig kaster seg inn i kampen.

Sosiale medier bekrefter også en av de best dokumenterte kommunikasjonsteoriene vi kjenner til, kjent som «confirmation bias» eller bekreftelsessyndrom. På sosiale medier deler ikke folk saker som utfordrer egne argumenter eller setter spennende tanker i sving. De deler saker og utsagn som støtter oppunder de standpunktene de har fra før. De fleste demokratiteorier sier oss at grunnlaget for et velfungerende demokrati er at folk lytter når andre snakker og de beste argumentene skal vinne frem. Nå for tiden er det vanskelig å se hvordan sosiale medier bidrar til det.

Debatten om Listhaug viser at i et demokrati er det ikke likegyldig hvilke ord vi bruker om våre politiske motstandere.

Demokrati er ikke et brettspill der det handler om å bekjempe sine motstandere og rydde dem av brettet en gang for alle. Demokrati er et spill man ønsker å spille i det uendelige. Derfor er det alvorlig når noen tukler med selve spillereglene.

I februar ga de to amerikanske statsviterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ut boken «How Democracies Die». Begge er demokratiforskere og i boken går de gjennom demokratiske sammenbrudd over hele verden. Konklusjonen deres er at moderne demokratier ikke forsvinner i et stort smell, men at de svekkes over tid. Prosessen er tidvis så snikende at folk knapt merker hvor det er på vei før det er for sent å snu.

Det første steget i denne prosessen er polariseringen. Når politiske motstandere blir til «fiender», «onde» eller «terroristsympatisører» bereder man grunnen for en offentlig samtale som kollapser og man fratar politiske motstandere deres demokratiske legitimitet.

Listhaugs retorikk handler om å redusere det norske demokratiet til et topartisystem der kampen står mellom Frp og røkla. Det er realistene mot «godhetstyrannene», de som tør å kalle pedofile for «monstre» mot dem som forsvarer de pedofile og de som støtter terroristene mot dem som vil ta vare på nasjonens sikkerhet.

Det har blitt forsket mye på hva som er effektive strategier mot høyrepopulistiske partier. Det vi vet er at moralisme og utskjelling aldri har den effekten avsenderne tror. Tvert imot styrker det høyrepopulistenes verdensbilde.

Når folk som er motstandere av Listhaug betegner henne som «ond» gjør de høyrepopulistenes polarisering til sin egen. Det mange glemmer i disse debattene er at polarisering er en toveis prosess. At folk er provosert over Listhaug fratar dem ikke fra ansvaret om at de skal bidra konstruktivt til den offentlige samtalen. Når Sylvi Listhaug trues og krenkes i sosiale medier er det en like stor trussel mot det norske demokratiet som de ordene hun selv ytret på Facebook.

Det er ingen seier for norsk demokrati hvis Listhaug eller Siv Jensen må ha kontinuerlig politibeskyttelse. Jeg tror ikke at Sylvi Listhaug er ond eller mente å såre alle ofrene etter 22. juli, men jeg tror hun i likhet med mange andre politikere er opptatt av makt og å samle flest mulig stemmer.

At hun i kampen for å oppnå dette gikk langt over grensen for det akseptable og nektet å beklage det er hennes eget ansvar.

I det høyrepopulistiske dramaet som nå utspiller seg i mange vestlige demokratier spiller de konservative partiene en nøkkelrolle. For å få makt og innflytelse må høyrepopulistene samarbeide med dem.

I «How Democracies Die» peker Teles og Levitsky på at det er de konservative partiene som setter grensen for hvor langt inn i demokratiet de ekstreme kreftene går. Det neste steget etter polariseringen er at ekstrem retorikk og holdninger blir alminneliggjort og får økt legitimitet.

USA er det fremste eksempelet på hvor ille det kan gå hvis det konservative partiet mister kontrollen over utviklingen. Det republikanske partiet er i dag redusert til et gissel som står og ser på at Donald Trump angriper og river ned de amerikanske institusjonene.

I Norge har vi heldigvis et ansvarlig konservativt parti med gode demokratiske ryggmargsreflekser. Til tross for Ernas klønete håndtering har Høyre vist at de setter den norske konsensuskulturen høyt og anerkjenner at det må være noen felles spilleregler på tvers av partigrensene. Med Listhaug som en såret tiger på Stortinget blir den utfordringen enda mer akutt for Høyre de neste tre årene.

Og bare så det er sagt. Dette er ikke innlegg som handler om at «smart forsker forteller de som støtter Listhaug at de er dumme».

Jeg tror at Frp-velgere, i likhet med andre velgere, har gode grunner for å stemme som de gjør. Innlegget er ment som et velment råd til folk på begge sider om hva konsekvensene av økt polarisering kan bli. I denne debatten har Frp's velgere og tillitsvalgte også et ansvar for å beholde viktige kvaliteter ved det norske demokratiet.

For oss som ønsker at norsk demokrati skal fortsette å være et av verdens beste handler det først og fremst om å unngå å tråkke over grensene bare fordi andre gjør det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook