Sterkt: Demetrice Naulings gråter mens han forteller om massakren på nattklubben Pulse i Orlando. Bestevennen Eddie Justice ble drept.
 Foto: Scanpix/ AP/DAvid Goldman<div><br></div>
Sterkt: Demetrice Naulings gråter mens han forteller om massakren på nattklubben Pulse i Orlando. Bestevennen Eddie Justice ble drept. Foto: Scanpix/ AP/DAvid Goldman

Vis mer

Det går ikke lenger an å beskytte seg mot jævelskapen.

Godt er det.

Kommentar

Klokka er 08:44 en helt vanlig torsdag. Jeg har kaffe. Er trøtt. Tar avisrunden på nett og avslutter som jeg pleier, med en tur innom Facebook. Det er der jeg får jævelskapen slengt rett i fleisen.

En gråtende mann med lilla hatt forteller om da han forlot bestevennen sin på et bad under massakren i Orlando. Bestevennen, Eddie Justice, ble seinere drept. Den gråtende mannen, Demetrice Naulings, overlevde.

- Burde jeg blitt værende med ham? spør Demetrice.

- Burde det vært meg, og ikke han?

- Det er alle what ifs-ene.

Det er umulig å forholde seg uberørt til videoklippene av den gråtende mannen.

Facebook introduserte autoplay-videoer i 2013. Det betyr at videoene begynner automatisk å spille mens du scroller nedover siden, hvis du da ikke aktivt har gått inn i instillingsmenyen og slått av autoplay. I åra etter lanseringen har Facebook-algoritmene gradvis favorisert levende bilder mer og mer. Legger du ut en video, får du automatisk større rekkevidde enn hvis du legger ut et vanlig innlegg.

Videoen med Demetrice Naulings er produsert av AJ+, en webbasert nyhetskanal eid av Al-Jazeera, som først og fremst publiserer i sosiale medier. Mark Zuckerberg uttalte i april at han tror Facebook i hovedsak kommer til å bestå av videoer innen en fem års tid.

Hva gjør disse videoene egentlig med oss? Og hva gjør det med vårt forhold til nyhetsbildet?

Demetrice Naulings forteller videre.

- Vi løp inn på badet. Og jeg liksom, jeg kan ikke være på dette badet, det virker som døden. De lukket døra, men vi kunne fortsatt høre lyden av geværet.

Han vil ut.

- Og Eddie Justice ser på meg og sier: «Vær så snill, ikke slipp hånda mi».

Facebooks autoplay-funksjon gjør at det ikke lenger er mulig å distansere seg fra nyhetene. I vanlige nettaviser kan du velge om du vil klikke deg inn, du kan velge om du skal trykke play. På Facebook er det algoritmene og vennene dine som bestemmer hva du skal se. I ytterste konsekvens har du ikke noe valg.

I forrige uke var det noen som bestemte at vi skulle se en video fra Aleppo. Tre brødre spilte fotball da ei bombe eksploderte. Videoen fulgte dem da de kom inn på sykehuset. Legene forsøkte å redde den ene broren mens de to andre så på. Til slutt ga de opp, sveipet ham inn i en likpose. Brødrene var utrøstelige.

Aleppo var plutselig i stua, på kjøkkenet, på jobben til oss alle.

Det er mye man kan si om de selvforsterkende algoritmene til Facebook, om pandavideoer, puppesensur og kommentarfelt. Men av og til fungerer Facebook også slik at den forhindrer oss i å gjemme oss fra virkeligheten.

Vi trenger den påminnelsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook