Det GÅR Likar No

Det går likar no for D.D.E., hvis vi skal tro trønderne. Det må i så fall være en henvisning til slagstall. For sjelen må bandet ha lagt igjen på lokalet et eller annet sted.

Avstanden fra å være et bygdeband til å utgi seg som bygdetullinger er kort. Det viser D.D.E. med all tydelighet på sin nye plate «Det går likar no».

Anmeldelsen er ikke noe angrep på det enkle og jordnære i folkelig musikk, men D.D.E. håner en sjanger som Åge Aleksandersen og Terje Tysland på sitt beste har gitt stor respekt.

Det verste med albumet er de mange hjelpeløse tekstene, som best kan beskrives som dårlige konfirmasjonstekster. Her er Sputnik-faktoren høyere enn noensinne. Titler som «Zanzibar inn» og «Rompa mi» illustrerer platas uutholdelige tomhet. Dessuten synger Bjarne Brøndbo temmelig flatt.

Enkelte melodier hever seg over tristessen, og dermed unngår man det totale havari. Hovedinntrykket er likevel fraværet av særpreg og sjel. D.D.E. låter som en mellomting mellom et selvhøytidelig danseband og Smokie.

Nei, hør heller Brann-sangen, Rosenborg-sangen og de andre fotballsangene som forurenser eteren for tida. Supporterskvalderet utgir seg i hvert fall ikke for å være noe annet enn det harrysølet det er.