Det går likar no!

TRONDHEIM (Dagbladet): Trøndelag Teater ble på alle måter fjorårets store publikumsvinner. Ingenting tyder så langt på at den revitaliserte teaterinteressen i Midt-Norge har lagt seg. Selv om nyhetens nysgjerrighet på nybygget har stilnet av, og årets to første premierer, «Glassmenasjeriet» og «Brødrene Løvehjerte», er blitt - pluss/minus - midt på treet-teater.

Teatersjef Ola B. Johannessen klarer knapt å legge skjul på sin stolthet over pangstarten der vi treffer ham i et for øvrig stille teaterhus tidlig en lørdag formiddag. Tallenes tale er nemlig klar: Musikalen «West Side Story» og samtidsstykket «Skjønnhetsdronninga» hadde 100 prosent publikumsbelegg. På fire måneder var 65000 mennesker innom teatret, den gamle rekorden var 80000 på en hel sesong.

Fabelaktig

- En fabelaktig høstsesong, sier teatersjefen, og forklarer det med at nybygget til 254 millioner kroner som åpnet den 5. september, utløste en latent teaterinteresse blant trønderne. I all beskjedenhet legger han til at han nok også traff riktig i forhold til repertoaret som var bredt med bred folkelig appell. «Kommersielt repertoar med kvalitet,» som han sier.

At også et nytt engelsk stykke som «Skjønnhetsdronninga» kunne gå så bra, forklarer Johannessen med at trønderne ikke er så trege som folk vil ha det til. Snarere mener han trønderne er langt mer nysgjerrige, urbane og intellektuelle enn for eksempel rogalendingene. (Han var teatersjef i Stavanger før Trondheim.) Han utdyper ikke påstanden ut over å nikke til replikken om at han selv er trønder, før han poengterer at det kan være en fordel å være fra den byen man er teatersjef i.

Lokomotiv

Så langt, idet hverdagen etter høstens brakåpning har meldt seg, tyder ingenting på at teaterinteressen i Midt-Norge har lagt seg. Selv om man vel for så vidt ikke trenger overvettes mye sosialantropologisk og etnisk lokalkunnskap for å legge et repertoar med den moderne klassikeren «Glassmenasjeriet» og Lindgrens barneklassiker «Brødrene Løvehjerte» på plakaten. «Løvehjerte», som skal være lokomotivet for hovedscenens 520 plasser fram til musikalen «Bør Børson jr.» overtar i mars, går for tida med det påkrevde ifølge budsjettet: over trekvart fulle hus. Mens «Glassmenasjeriet» på Studioscenen i januar kan notere stappfulle saler.

Trond Birkedals iscenesettelse av «Brødrene Løvehjerte» er ment å være en slags sceneteknisk muskeloppvisning for de aller yngste, der også de skulle forføres med den nyervervede teaterteknologiske finessen, lyssetting og raffinement. Svære hvite duker danner fjell og bakgrunn for Kavring (Trond-Ove Skrødal) og Jonatans (Trond Peter Stamsø Munch) kamp mot uhyret Katla og herskeren Tengil i drømmelandet Nangijala. Scenografien er enklere enn i «West Side Story», men hele hovedscenen er tatt i bruk, og Katla spyr levende ild og flammer.

Stakkato

Oppsetningens hovedproblem er at spillet og historien drukner i sceneteknikk. Verken Kavring eller Jonatan får gått to meter før de må feste en wire eller en krok. Birkedal har lagt vekt på å gjøre fortellingen tydelig og enkel, men det bikker over når de to brødrene er utstyrt med en diksjon som ligger nær Caprino-dokkenes stakkato talemåte.

Derimot er sluttscenen med Katla riktig så skummel, brødrene hopper i døden igjen i en oppsetning som egentlig aldri får festet grepet.

«Glassmenasjeriet» har Johannessen selv iscenesatt. Han hadde den også på repertoaret på Rogaland Teater i 1996. Hva som mest forundrer her er at teatersjefen ikke satte foten ned for Kathrine Hysings redselsfulle scenografi.

Den har glassvegger, pastellmøbler og hvite draperier som skyves fram og tilbake. Enten for å markere et slags erindringens slør, eller for å understreke skjørheten i stykket.

IKEA-stue

På meg virket det i hvert fall helt feil å være med Tom Wingfield (Kåre Conradi) på vintersalg til IKEA, og ikke til moren og søsterens hverdag og slitte, men kanskje en gang fornemme, setting i St. Louis i mellomkrigstida.

«Glassmenasjeriet» er et finmasket nettverk med usynlige gulltråder av poesi, psykologi og nostalgi. Det beveger seg på grensen til et indre landskap av sårhet, sentimentalitet, lengsler og vonde følelser, som det mer antyder enn eksponerer. Kåre Conradi som Tom og Grethe Nordberg som hans elskede og halte søster Laura, forent som de er i sin flukt fra en trøstesløs virkelighet og en umoden mors ambisjoner, spiller oppsetningen igjennom vakkert og varmt på stykkets milde kammertoner. Grethe Nordberg lager virkelig et skjønt portrett av den innadvendte Laura foran sine små glassfigurer.

Komi-svakhet

Dessverre har teatersjef Johannessens ønske om folkelighet i repertoaret virket inn på regissør Johannessens stil i oppsetningen. Spesielt via Mona Jacobsens mor, Amanda Wingfield, er stilen perforert av ironisk og komisk publikumsfrieri. Når Amanda blir kjempesnurt fordi Tom har fornærmet henne, og hun feier gulvet liksom uten å ense hans føtter, blir effekten riktignok komisk. Men når noe forstørres, forsvinner noe annet. Hva som er blitt borte er Tennessee Williams' poesi og bankende hjerte.

Det snakker vi ikke med teatersjefen om, selv om han er seg bevisst at det å gjøre teater tilgjengelig, ikke er ensbetydende med å gjøre det entydig. «Hamlet», for eksempel, som Kåre Conradi skal spille til høsten, skal forstås av et bredt publikum, samtidig som oversetteren Øivind Berg jobber med å beholde mangetydigheten i Shakespeares rike språk.

Arbeidsglede

Med i alt fem scener innrømmer Ola B. Johannessen at det nye Trøndelag Teater er for stort for Trondheim.

- Teatret er dimensjonert slik at vi må ha hele Midt-Norge som nedslagsfelt. Min ambisjon er å holde tre scener gående kontinuerlig. Det nye teaterbygget har utløst en utrolig arbeidsglede og kreativitet, samtidig er driften blitt mer tungvint, ettersom bemanningen er den samme. Dilemmaet er at dersom vi trapper ned, mister vi offentlige penger, fortsetter vi aktivitetsnivået, trenger vi flere ansatte.

Vi trenger fem statlige millioner til for å holde dagens aktivitetsnivå framover, sier han.

Men akkurat det spørs det nok om han får. Norske politikere er kjent for å være flinkere til å bevilge penger til byggingen av nye kulturbygg enn til driften av dem. Teatersjef Johannessens satsning på utvikling av nye, norske musikaler samt på den kommende «Bør Børson jr.», «Spelemann på taket» og Broadway-suksessen «Rent», (bygd på operaen «La Bohhme»), gir sannsynligvis større vinnersjanser enn brev til departement og kulturkomité.