«Det går til helvete»

Les hele første kapittel fra Nick Caves kommende roman, «Bunny Munros død».

(Dagbladet): For folk flest forbindes kanskje Nick Cave (51) med den svovelpredikerende mørkemannen og musikeren i «The Birthday Party» eller «The Bad Seeds».

Men han har også andre kunstneriske bein å stå på.

Multikunstner
Som 32-åring ga han ut romanen «And the Ass Saw the Angel» i 1989. 16 år senere kom den skitne westernfilmen «The Proposition» regissert av John Hillcoat ut, med Cave som manusforfatter.

Og i oktober ventes filmatiseringen av Pulitzer-vinneren Cormac McCarthys postapokalyptiske mesterverk «The Road», også den regissert av Hillcoat. Der har Cave komponert filmmusikken sammen med sin faste komponistkumpan Warren Ellis.

En rød tråd, bokstavelig talt, gjennom Caves kunstneriske verker, om så det skulle være musikk, film eller litteratur, er blod, død, kjærlighet og religion.

Det kommer han til å fortsette med i høst. 15. september kommer hans andre roman, «Bunny Munros død», ut.

Skrudd reise
Romanen handler om den sexfikserte og narkomane Bunny Munro som lever av å selge skjønnhetsartikler. Når kona hans begår selvmord, mister han grepet om tilværelsen og tyr til det eneste han kan: Han legger ut på salgsturné.

Med seg i bagasjen har han sin ni år gamle sønn. Men det blir ikke det far-og-sønn-eventyret som han hadde håpet på. Det hele utvikler seg til å bli en skrudd reise langs landeveien, der Bunny tvinges til å konfrontere seg selv med livet han har levd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Et eksperiment
«Bunny Munros død» ble til iløpet av en intens tomånedersperiode, mens Cave turnerte Europa sammen med «The Bad Seeds».

- Jeg skrev i bussen, sene kvelder på hotellrommet, på puben og i taxien. Jeg jobbet med romanen akkurat slik jeg jobber når jeg skriver musikk, som et eksperiment på om det er mulig å skape noe kreativt midt inne i kaoset og utmattelsen av en turné, sier Cave i et intervju med The Sidney Morning Herald.

Skjønnlitterær eksplosjon

Selv om Cave innrømmer at det er store likheter mellom forfatterskapet hans og låtskrivingen hans, så er det i prosessen hvor australieren skriver musikk han blottlegger sjela mest.

MUSIKER: Det er kanskje slik folk flest kjenner Nick Cave. Foto: MARC MUELLER/AFP PHOTOS/SCANPIX
MUSIKER: Det er kanskje slik folk flest kjenner Nick Cave. Foto: MARC MUELLER/AFP PHOTOS/SCANPIX Vis mer

- Hver gang jeg skriver en ny låt, må jeg stå ansikt til ansikt med mine indre demoner og min egen utilstrekkelighet. Derfor mener jeg en god låt overgår alt det en roman noen gang kan bli.

Allikevel setter 51-åringen pris på det han kaller for «den skjønnlitterære friheten»; forfatterens mulighet til å fraskrive seg ansvar.

- I skjønnlitteraturen, der kan du gjemme deg i skyggen av bokas hovedperson. Du kan gjøre djelvelske ting og skylde på andre. Det er ikke noe som holder deg tilbake. Du kan eksplodere.

Les hele kapittel én fra «Bunny Munros død» her. Boka er oversatt til norsk av Sverre Knudsen og gis ut på Aschehoug forlag.

KAPITTEL 1: KÅT KAR

«Det går til helvete,» tenker Bunny Munro i et slikt sjeldent øyeblikk av selvinnsikt som er forbeholdt dem som snart skal dø. Han har en følelse av at han et eller annet sted på veien må ha gjort en skikkelig blunder, men den uhyggelige erkjennelsen varer ikke lenger enn et hjerteslag, så er den borte og han sitter der igjen, i undertøyet, på et rom på Grenville Hotel, alene med seg selv og sine lyster. Han lukker øynene og ser for seg en tilfeldig vagina, før han setter seg ned ytterst på hotellsenga og legger seg bakover mot det polstrede hodegjerdet i sakte film. Han klemmer fast mobilen under haka og åpner en miniflaske brandy med tennene. Han heller i seg flaska, lobber den gjennom rommet, hiver etter pusten, grøsser og sier: «Ikke vær lei deg, kjære. Alt kommer til å ordne seg.»
«Jeg er redd, Bunny,» sier Libby, kona hans.
«Hva er det du er redd for? Du har ingen ting å være redd for.»
«Alt, jeg er redd for alt,» sier hun.
Da skjønner Bunny at et eller annet i konas stemme har forandret seg, de myke celloene har blitt skjærende høye fioliner traktert av en gorilla på rømmen eller noe sånt. Han registrer det, men har ennå ikke forstått hva det faktisk betyr.
«Ikke snakk sånn. Du vet at det fører ingensteds hen,» sier Bunny, og nesten som et kjærtegn suger han til seg røyken fra en Lambert og Butler. Det er akkurat da det slår ham, sammenhengen mellom fiolingorillaen og den utrøstelige nedadgående spiralen hennes, og han sier faen! og blåser to hissige hoggtenner av røyk ut gjennom neseborene.
«Har du kuttet ut Tegretolen din, Libby? Du tar Tegretolen, ikke sant?»
Det er stille i den andre siden av linja, og så et fjernt, sønderknust hulk.
«Faren din ringte igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal si til ham. Han skriker til meg. Han babler over seg,» sier hun.
«Å, herregud, Libby, du vet hva legen din har sagt. Tar du ikke Tegretolen din, blir du deprimert. Og du vet godt at det er farlig for deg å bli deprimert. Helvete heller, hvor mange ganger må vi gå gjennom dette?»
Hulkingen fordobles og fordobles igjen til den blir en mild og bedrøvelig gråt som minner Bunny om den første kvelden deres sammen. Libby som ligger i armene hans, overmannet av et uforklarlig gråteanfall på den forsofne hotellrommet i Eastbourne. Han husker at hun så på ham og sa: «Beklager, altså, men av og til blir jeg litt overfølsom,» og Bunny visste ikke hva han skulle si, så han svarte ikke. «Akkurat nå ser du ut som mannen i mine drømmer...,» sa hun, og Bunny kjente all den erotiske bagasjen han hadde samlet på sin vei, eksplodere i en flodbølge av rene og vakre følelser, og han sa: «Og akkurat nå, beibi, ser du ut som kvinnen i mine drømmer,» eller noe i den stilen. Deilige minner.
Bunny skyver håndflaten ned i skrevet og klemmer til så en liten bølge av nytelse kommer sivende fra et sted nederst i ryggsøylen.
«Bare ta den jævla Tegretolen din, da,» sier han litt mildere.
«Jeg er redd, Bun. Det er en fyr som flyr omkring og overfaller kvinner.»
«Hvilken fyr?»
«Han maler ansiktet rødt og har på seg djevelhorn.»
«Hva?»
«Nordpå. Det er på tv.»
Bunny plukker opp fjernkontrollen fra nattbordet, og med noen veivende fektebevegelser får han skrudd på tv-en oppå minibaren. Med lyden av zapper han gjennom kanalene til han finner et svart-hvittopptak fra et overvåkingskamera på et kjøpesenter i Newcastle. En mann i bar overkropp og joggebukser løper i sikksakk mellom forskrekkede shoppere. Munnen hans er lydløs i et åpent skrik. Det ser ut som han har på seg djevelhorn, og han vifter med noe som ser ut som en lang, sort sokk.
Bunny stønner og banner, og all energi, både den seksuelle og den andre, renner ut av ham. Han kaster fjernkontrollen på tv-en, og den slukner med et brus av flimrende støy idet han slipper hodet slapt bakover. Bunny fokuserer på en vannflekk oppe i taket, den ser ut som en liten klokke eller et kvinnebryst. Et eller annet sted i yttergangen av bevisstheten registrerer han en manisk, kvitrende lyd, en tinnitus av rasende protester med en avskyelig og elektronisk klang, men Bunny klarer ikke å plassere den og hører i stedet sin kone si: «Bunny? Er du der?»
«Libby. Hvor er du?»
«I senga.»
Bunny ser på klokka, gjør en trombonebevegelse med armen, men klarer ikke å fokusere.
«Herregud, beibi. Hvor er Bunny junior?»
«På rommet sitt, tror jeg.»
«Hør her, Libby, hvis faren min ringer igjen...»
«Han har en sånn neptungaffel,» sier kona hans.
«Hva?»
«En høygaffel.»
«Hva? Hvem?»
«Han fyren. Nordpå.»
Da skjønner Bunny at den skjærende kvitringen kommer utefra et sted. Han hører den gjennom brummingen fra airconditionanlegget, og den er så apokalyptisk at den nesten pirrer nysgjerrigheten hans. Men ikke helt.
Vannflekken i taket vokser, forandrer form - et større bryst, en rumpe, et sexy kvinnekne - og en dråpe former seg, strekker seg skjelvende og slipper taket, faller fritt og eksploderer på brystkassen til Bunny. Som i drømme klapper han på den og sier:
«Libby, beibi, hvor bor vi?»
«Brighton.»
«Og hvor er Brighton?» sier han mens han stryker en finger langs alle miniflaskene som står på rad og rekke på nattbordet, og velger en Smirnoff.
«I sør.»
«Som er så langt unna nordpå som det er mulig å komme uten å ramle i havet. Så nå skrur du av tv-en, lille venn, tar Tegretolen din, tar en sovepille - nei, for faen, ta to sovepiller - og så er jeg tilbake i morgen. Tidlig.»
«Piren brenner,» sier Libby.
«Hva?»
«West Pier. Den brenner. Jeg kan lukte røyken herfra.»
«West Pier?»
Bunny heller i seg den lille vodkaflaska, tenner en ny røyk og reiser seg fra senga. Rommet bølger rundt ham og får ham til å innse hvor kanon han faktisk er. På tærne, og med armene ut til siden, beveger han seg i en slags moonwalk bort til vinduet. Han sjangler, snubler og må ta en Tarzan i de falmede kretonggardinene før han gjenvinner balansen og retter seg opp. Han drar dem til side i en feiende flott bevegelse, og med ett er rommet forvirrende fullt av massivt dagslys og støyen fra skrikende fugler. Bunnys pupiller trekker seg sammen i smerte og han skjærer grimaser gjennom vinduet, ut i lyset. Han ser en mørk sky av stær, de kvitrer som gale over det flammende rykende skjelettet av West Pier, som står der helt hjelpeløst ute i sjøen rett overfor hotellet. Han lurer på hvorfor han ikke har sett dette før, og lurer deretter på hvor lenge han har vært i dette rommet, og så husker han sin kone og hører henne si: «Er du der, Bunny?»
«Ja,» sier Bunny, lamslått av synet av den brennende piren og de tusen skrikende fuglene.
«Stæren har blitt helt sinnssyk. Det er så fælt! De små fugleungene som brenner opp i redene sine. Jeg orker det ikke, Bun,» sier Libby, og den lyse fiolinen stiger.
Bunny går tilbake til senga og kan høre kona gråte i den andre enden av linja. Ti år, tenker han, ti år, og tårene hennes beveger ham fremdeles - de turkise øynene, den deilige dåsa, åh herregud, og så disse ufattelige grinegreiene. Han lener seg tilbake mot hodegjerdet mens han dasker på genitaliene sine som en apekatt, og sier: «Jeg er tilbake i morgen, beibi. i morgen tidlig.»
«Elsker du meg, Bun?» sier Libby.
«Det vet du vel.»
«Sverger du, æresord?»
«På Jesus og alle helgener: Helt ned til de små skoene dine, beibi.»
«Kan du ikke komme hjem i kveld, da?»
«Jeg hadde kommet om jeg kunne,» sier Bunny og famler omkring på senga etter sigarettene sine, «men jeg er altfor langt unna.»
«Åh, Bunny...din jævla løgner... »
Linja dør og Bunny sier: «Libby? Lib?»
Han ser uforstående på telefonen som om han først nå har oppdaget at han holder den, og så lukker han den, og enda en vanndråpe eksploderer på brystkassen hans. Bunny former en liten 'o' med munnen og plasserer en sigarett der. Han fyrer opp med zippoen og trekker dypt inn før han støter ut en veloverveid strøm av grå røyk.
«Du har visst henda fulle, du, gutten min.»
Med stort besvær dreier Bunny på hodet og ser mot den prostituerte som står i døråpningen til badet. Den selvlysende rosa trusa hennes gløder mot den sjokoladefargede huden. Hun klør seg i cornrowflettene, og en flik oransje kjøtt kikker fram bak den dopslappe underleppa. Bunny synes brystvortene hennes ser ut som triggerne på sånne sjøminer fra krigens dager, og forteller henne det nesten, men glemmer det og tar et nytt drag av sigaretten og sier: «Det var kona mi. Hun lider av depresjon.»
«Hun er ikke aleine om det, kjære deg,» sier hun og skjener over det glorete syntetiske teppet med den obskøne rosa tungespissen stikkende fram mellom leppene. Hun synker ned på knærne og tar pikken til Bunny i munnen.
«Nei, det er patologisk. Hun går på medisiner.»
«Da er vi to,» sier jenta over magen til Bunny.
Det virker som om Bunny overveier svaret nøye mens han manøvrerer hoftene. En kraftløs, sort hånd hviler på magen hans, og da han kikker ned, ser han at hver eneste negl er utstyrt med en sirlig påmalt tropisk solnedgang.
«Noen ganger er det skikkelig ille,» sier han.
«Det er sånt man skriver sanger om, vennen min,» sier hun, men Bunny hører det knapt, for stemmen hennes er blitt til uforståelige kvekk. Hånden hennes rykker til, gjør et lite hopp på magen hans.
«Hei? Hva?» sier han og suger inn luft mellom tennene, gisper brått, for der var den igjen, den følelsen av at nå-er-det-slutt, som en bølge fra hjertet - «Det går til helvete» - og han legger en arm over øynene og skyter rygg.
«Er alt i orden, skatt?» sier den prostituerte.
«Jeg tror badekaret renner over der oppe,» sier Bunny.
«Hysj på deg.»
Jenta løfter hodet og ser på Bunny med et svømmende blikk, og han prøver å finne sentrum i de sorte øynene hennes, de avslørende nålestikkene av noen pupiller, men han mister både retning og fokus. Han legger en hånd på hodet hennes og kjenner den fuktige glansen bak i nakken.
«Hysj på deg,» sier hun igjen.
Kall meg Bunny, sier han og ser en ny skjelvende vanndråpe oppe i taket.
«Jeg kan kalle deg hva faen du vil, kjekken.»
Bunny lukker øynene og griper tak i de grove hårrepene hennes. Han kjenner en bløt eksplosjon av vann på brystkassen, som et hulk.
«Nei, kall meg Bunny,» hvisker han.

SAMARBEIDSPARTNERE: Nick Cave og regissør John Hillcoat har samarbeidet ved flere anledninger. Foto: REUTERS/Christian Charisius
SAMARBEIDSPARTNERE: Nick Cave og regissør John Hillcoat har samarbeidet ved flere anledninger. Foto: REUTERS/Christian Charisius Vis mer
PULITZER-VINNER: Cormac McCarthy mottok Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for den postapokalyptiske romanen «The Road» i 2007. I oktober kommer filmatiseringen, med musikk komponert av Nick Cave. Foto: EPA/SCANPIX
PULITZER-VINNER: Cormac McCarthy mottok Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur for den postapokalyptiske romanen «The Road» i 2007. I oktober kommer filmatiseringen, med musikk komponert av Nick Cave. Foto: EPA/SCANPIX Vis mer