BISKOPENS HEMMELIGHET: Fridtjov Birkeli, biskop i Oslo; forlot embedet i 1972 etter en skandale som ble dysset ned.
Foto Henrik Laurvik / NTB / SCANPIX
BISKOPENS HEMMELIGHET: Fridtjov Birkeli, biskop i Oslo; forlot embedet i 1972 etter en skandale som ble dysset ned. Foto Henrik Laurvik / NTB / SCANPIXVis mer

Det gjaldt å holde kjeft

Oslo-biskopen syndet. Biskopene løy. Og mediene tiet. Velkommen til Norge, 1972.

Kommentar

Tomm Kristiansen har skrevet ei ny bok: «Biskopens hemmelighet». Der forteller han den underlige historien om den karismatiske Oslo-biskopen Fridtjov Birkeli, som i 1972 måtte gå av hensyn til sin helbred. Deretter livnærte han seg blant annet med å skrive krimromanen «Gullhesten», men den tidligere så synlige biskopen holdt en lav profil helt til han døde i 1983, 77 år gammel.

Det var noe ved historien som ikke stemte. Og det var det nokså mange som visste. Fridtjov Birkeli gikk ikke av hensyn til sin helbred. Den var god nok. Han gikk fordi han i minst ti år hadde levd et dobbeltliv. Uten at kona visste, hadde han siden tidlig 60-tall hatt et forhold til sin tidligere forlovede. Han levde permanent med risikoen for å bli avslørt: Elskerinnens halvbror hadde oppdaget forholdet og brukte det til å presse biskopen for penger. Dette foregikk samtidig med at biskopen utførte alle sine plikter: Elleve måneder før han gikk av døpte han prinsesse Märtha Louise i domkirken.

Birkeli lot seg presse for til sammen 80 000 kroner, målt i dagens penger. Det kan ikke ha vært enkelt å skjule slikt i husholdningsbudsjettet. Til slutt hadde han ikke penger. Han betalte ikke. Da skrev halvbroren et brev til alle landets biskoper unntatt én, Birkeli selv. Skandalen kunne ha vært et faktum. Men biskopene visste råd: Fridtjov Birkeli skulle øyeblikkelig gå av. Deretter skulle man fortelle landet at den populære biskopen måtte trekke seg på grunn av helsen. Statskirkens øverste løy, og de visste at de løy. Det skulle vært interessant å vite om de noensinne informerte kirkens nominelle overhode, kong Olav, om saken.

Slik ble en kirkelig skandale unngått og redusert til en personlig tragedie. Biskopens kone sto gjennom ydmykelsen og ble hos sin mann. Men i kirken visste man. Over natta gikk Birkeli fra å være dens mest kjente profil til å være en ikke-person, en pinlighet. Mange av hans nærmeste kolleger besøkte ham aldri igjen. Selv ville biskopen, ifølge Tomm Kristiansens bok, helst tatt en Oftedal. Som predikant Oftedal i Stavanger ville han stå fram i kirken og åpent bekjent sin synd. For sekulære mennesker er det noe teatralt over slikt, men det ville fjernet trykket og sluppet inn frisk luft. Kanskje til og med tilgivelse fra flere enn hans egen kone. I stedet tiet og løy kirkens menn.

De var ikke alene. I mediene visste flere om saken. En av dem var Dagbladets egen Knut Eidem, som i stedet ble en slags sekulær skriftefar for ekteparet. Han viste dem mere omsorg enn den kirken biskopen sto i, men skrev aldri et ord om det han visste. Dels av hensyn til familien, dels fordi det jo dreide seg om en utpressingssak. Utpresseren, elskerinnens halvbror, ønsket jo nettopp at saken skulle bli offentlig. Aviser som Dagbladet hadde vel også et rausere forhold til utroskap enn Birkelis arbeidsplass.

I dag hadde dekkoperasjonen ikke vært mulig. Det skyldes sannsyligvis verken at mediene er blitt mindre hensynsfulle eller, selv om vi gjerne vil tro det, mer sannhetssøkende. Det skyldes at Norge nå har nær fem millioner redaksjoner - alle utstyrt med sin egen mobiltelefon og Facebokkonto, samt adgang til å legge igjen anonyme giftpiller på en rekke nettsteder. Det er nok mulig at selve utroskapen kunne vært holdt skjult, du må tross alt ubehagelig nær for å dokumentere andre menneskers utroskap. Men biskopene ville visst at de ikke slapp unna med å lyve i full offentlighet. Avisene ville visst at dersom vi tier vil det likevel spre seg på det skriftlige folkemunne internett er blitt. De som skulle gi Birkeli råd, ville rådet ham til å gå ut med saken selv - før mediene gjorde det. Birkeli ville fått sin offentlige syndsbekjennelse i kirken. Familiemedlemmer ville følt skam, slik familiemedlemmer den gang følte hemmelig skam. Og skam gjærer best i mørke. Med åpenhet ville skammen etter ei tid kunne vært til å leve med. Ikke fordi ingen visste, men fordi alle visste.

For den som lurer, foregår det fortsatt utroskap i Norge. Det skjer også blant kjente og viktige mennesker. Mediene vet om det. Det hender visst sågar at mediefolk er en del av historien. Men du leser ikke nødvendigvis mer om slikt nå enn på 70-tallet. Mens en biskop ville risikere å bli avslørt, vil selv prester sjelden navngis. Men i det øyeblikk et helt bispekollegium kollektivt bryter det åttende bud og talte usant om sin neste, ville mediene vært der. I hierarkiet over synder mediene gjerne avslører, ligger maktpersoners løgner nesten øverst. Hva folk foretar seg med buksene nede har fortsatt et større vern.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook