TAKKNEMLIG OG OVERRASKET MARSPOET: — Jeg føler meg nokså liten og «grønn» i denne sammenhengen, sier Grethe Larsen. Foto: Privat
TAKKNEMLIG OG OVERRASKET MARSPOET: — Jeg føler meg nokså liten og «grønn» i denne sammenhengen, sier Grethe Larsen. Foto: PrivatVis mer

«Det gjelder å våge seg ut med det en har»

Grethe (60) debuterer som månedens poet.

(Dagbladet): — I all verden! Utrolig hyggelig, veldig uventet — og både stas og skummelt!

Det sier Grethe Larsen til å bli månedens poet. Hun blir årets marspoet med diktet «Kveld» — les det i faktaboksen til høyre. Men det er ikke det eneste diktet hun har i finalen; også «Grønne riff» fant veien inn i det kresne finaleheatet.

— Der det ene diktet er frampå og groovy, er det andre vart, mer forsiktig, men felles har de at de beskriver en tid på døgnet, og året, en tilstand i kretsløpet. Vil du si det er typisk for deg? 

— Jeg liker å male stemninger, lage nye ord — og for eksempel å se en morgen fra morgenens ståsted, som når den kler av seg sine mennesker, eller som i «Grønne riff»: når en våkner med et søl av lys i øynene fordi våren ligger der grønn og solbadet og en hører disse riffene over alt. Det kan være det en ser, fuglesangen en hører, lys og duft og lyder. Ellers er det som du sier: at diktet prøver å beskrive en tid på døgnet, en tid av året — en tilstand i kretsløpet.

— Er du generelt opptatt av å skrive fram farger?

— Jeg skriver om alt, egentlig, men det som innehar farger, lyset mellom mennesket og natur er kanhende det jeg skriver oftest om, og i blant kanskje også om det som går i moll.

Penn og papir overalt
Hun har vært interessert i skriving helt siden ungdomstida.

— Jeg skrev festsanger, taler og prologer, og da jeg gikk på Jæren folkehøgskule, valgte jeg meg lyrikk som valgfag, med en inspirerende norsklærer. Stor takk til Bjørg Garvik, som den gang bidro til å øke diktinteressen min betraktelig!

Grethe har vært med i Andøen litteraturlag og Spurven lyrikklag i Kristiansand, har deltatt på en rekke skrivekurs og vært med i flere diktantologier. Og for et par år siden fant hun Diktkammeret, som hun beskriver som «et flott diktfellesskap hvor jeg lærer hele tiden — av flotte med-poeters konstruktive tilbakemeldinger, og ikke minst av diktlærer Torvunds leksjoner og nyttige kommentarer».

— Hvordan begynner skrivinga — hva kan du si om denne mystiske, kanskje umulige-å-beskrive inspirasjonen?

— Jeg skriver om det som dukker opp i tankene. Blir inspirert av et ord, en setning, et syn, og så kommer det ei linje eller et bilde frem som bare må ned på arket.

Hun har penn og papir liggende overalt, «i tilfelle et godt dikt-ord melder seg», som hun sier.

— Så blir det å våge seg ut med det en har. La diktet møte andre, gjerne file, høvle og overmale til det fremstår brukbart. Men tekstene blir som regel aldri gode nok, i egne øyne — de som virket bra i går, blir håpløse i morgen. Og det er kanskje slik det skal være, fordi skriving hele tiden er en prosess?

Våge å la det fly
Hun er oppvokst i Kristiansand, men bor nå i Songdalen, som har fostret forfatterne Paal Helge Haugen og Gaute Heivoll.

— Det er ei koselig bygd, langstrakt og med vakker natur, og med Songdalselva som slynger seg gjennom dalen, forteller hun.

— Hva gjør du ved siden av skrivinga?

— Jeg er med i frivillighetssentralen, i styre og stell i lag og foreninger, og deltar med opplesninger av dikt og prologer og diverse egne tekster, både her i bygda og andre steder. Ellers er jeg veldig glad i å lese, helst dikt, og det kan gi inspirasjon til nye tekster i perioder med skrivesperre.

— Hva drømmer du om?

— Selvfølgelig er drømmen der, som hos så mange andre, om å få samlet diktene i en bok. Det er nok et stykke frem, og kanskje forblir det med drømmen, men det å kjenne at diktet finner sin form, og våge å la det fly ut i verden på egne vinger, må være en utrolig god følelse, sier Grethe:

— Imens får en bare fortsette å skrive. Ja, det er bare noe en må!

Vi gratulerer marspoeten, og byr på ytterligere påskelektyre i Helge Torvunds jurybegrunnelse:

Eit kjærleiksforhold!
Om lyset og mørkret finst det uendeleg mange dikt. Og mange har òg personifisert desse fenomena på ymse vis. Likevel fall juryen for dette vakre diktet som framstiller lyset og kvelden med ei uskyld og ein jomfrueleg og erotisk tone. Eit kjærleiksforhold mellom lyset og dagen! Korleis kan du sjå det for deg? Eit dikt der menneska er noko dagen kler av seg — og nattemørkret er noko den slår på. Eit várt og underleggjerande dobbelportrett, dette, som får kvardagsfenomena som lyset, dagen og kvelden, som skumringa og natta, til å stå fram som romantiske, poetiske hendingar og skapar eit nytt blikk på eit eldgammalt skifte i verda vår. Ikkje alle dikt bør vera slik. Men dette er det, og er det med ein lågmælt og sjarmerande styrke som greip oss. Det held kvelden opp framfor oss som noko mildt glødande med pirrande forventning.   

For juryen,
Helge Torvund    


DIKT I DAGBLADET:
Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)