KRITISK RAPPORT: Riksrevisor Per-Kristian Foss
KRITISK RAPPORT: Riksrevisor Per-Kristian FossVis mer

Riksrevisjonens rapport

Det gjemmes og glemmes i departementene

Systematisk ukultur og statlige lovbrudd uten konsekvenser.

Meninger

Riksrevisjonen har slått ettertrykkelig fast at deler av den statlige forvaltningen bryter med retten som både pressen og innbyggerne har til informasjon og kontroll av forvaltningen. I en svært kritisk rapport som nå er framlagt, går det fram at enkelte departementer styres av det riksrevisor Per-Kristian Foss kaller en redselskultur mot åpenhet. Ironisk nok er det Justisdepartementet som er verst. Det dreier seg om en systematisk departemental ukultur; om statlige lovbrudd som ikke får noen konsekvenser.

Offentlighetsloven er en bærebjelke i et demokrati. Den gir innbyggerne rett til å kikke forvaltningen i kortene. Og den skal gi kvalifisert informasjon til den offentlige samtalen. Arkiveringen skal også gi korrekt bakgrunn for framtidas tolkning av historiske begivenheter.

Rapporten fra Riksrevisjonen viser for eksempel at Utenriksdepartementet har holdt skjult relevante dokumenter og korrespondanse i forbindelse med den diplomatiske isfronten mellom Norge og Kina i åra 2010 til 2016. Ingen vil i ettertid kunne påstå at striden var en historisk bagatell, likevel inneholder verken det åpne eller graderte arkivet i UD relevante dokumenter datert etter 2013 om det bilaterale forholdet. Riksrevisoren mener å se en tendens til uformell saksbehandling, bare for å unngå offentlighet. Overfor Aftenposten avviser UD at praksisen er i strid med loven.

At dokumenter blir arkivert er ikke ensbetydende med at de blir offentlig tilgjengelige. Det finnes unntak i loven for innsyn i saker som berører Norges utenrikspolitiske interesser. Men arkivering sikrer sporbarheten i sentrale saker. Riksrevisoren mener at Kina-saken i ettertid kan komme til å opptre som en ikke-hendelse.

Heller ikke Dalai Lamas Norges-besøk i 2014 er tilstrekkelig nedfelt i UDs arkiver. Der finnes det ingen notater eller andre spor av saksbehandling som ledet fram til beslutningen om ikke å møte Tibets åndelige leder. Også her må vi gjette at det var forholdet til Kina som på usedvanlig pinlig vis bidro til at verken kongehuset, regjeringen eller stortingspresidenten så seg i stand til å motta en fredsprismottaker med vanlig etikette. På UDs digitale fellesområder framgår det at det ble produsert interne dokumenter om Dalai Lama-besøket og hvordan det skulle håndteres, men disse ble aldri registrert i saks- og arkivsystemet og er derfor ikke synlige på offentlig journal. Det betyr at en kontroversiell sak som denne holdes unna offentlig debatt. Man må spørre hvorfor?