Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Det gjør vondt å dele

Jeg vet hvordan det føles å ha en baby i magen og ut fra morskjærlighet håpe at barna dine ligner mer på faren sin enn de ligner på deg.

VI MÅ SNAKKE OM DETTE: Det gjør vondt, fordi det får meg til å tenke på alle de tingene jeg prøver å ikke tenke på, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
VI MÅ SNAKKE OM DETTE: Det gjør vondt, fordi det får meg til å tenke på alle de tingene jeg prøver å ikke tenke på, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Jeg skjønner at vi må snakke om dette. Dele med hverandre. Og at vi alle har et ansvar. Jeg blir presentert for nye mennesker, stemmer, og lærer så mye av alle som generøst gir av seg selv og deler fra andre.

Men det gjør vondt, fordi det får meg til å tenke på alle de tingene jeg prøver å ikke tenke på.

Jeg tror ikke det er så sannsynlig at noen av barna mine som trettenåringer vil oppleve å bli lukket inne på et rom uten vinduer, på en flyplass i et fremmed land, bli fratatt pass, ikke bli gitt noen informasjon om hvorfor man er der eller hvor lenge man skal være der, uten mulighet til å fortelle noen om hvor man er, fordi noen finner det helt usannsynlig at man er den man sier man er.

Jeg tror ikke at barna mine vil oppleve å bli skreket til av en fremmed, eldre person på lekeplassen om at de skal dra tilbake dit de kom fra. Men jeg vet hvordan det føles å ha en baby i magen og ut fra morskjærlighet håpe at barna dine ligner mer på faren sin enn de ligner på deg.

Fordi livet deres blir enklere da.

Hvor takknemlig jeg er på min sønns vegne over at det ser ut til at han beholder sine lyse øyne. Fordi jeg har sett hvordan unge mørke menn kan møtes både på byen og på trikken.

Det er vondt å kjenne på at det er godt for min datter at hun kanskje ikke umiddelbart vil kunne identifiseres som min datter. Fordi hun da kanskje vil slippe å bli møtt som en «eksotisk og spennende» kvinne både kveldstid og dagtid.

Også er det vondt å tenke på det som likevel kan skje. Som ikke er så alvorlig i det store bildet, men som gjør vondt på en måte som aldri ordentlig går bort. Som jeg har opplevd så mange ganger at jeg mistet tellingen lenge før jeg var myndig.

Den høylytt overraskede reaksjonen når man informerer om at neida, man er ikke adoptert, eller joda, begge foreldrene mine er født i et annet land.

Nei, jeg har nok ikke en norsk forelder sånn som du trodde, ja nei, det er faktisk helt sant. Men jeg er født i Norge da, ja haha. Den merkelige, ubehagelige stemningen som legger seg i et rom etter sjokket over at man «kunne passert som norsk», også var man visst ikke det likevel.

Du vil aldri være en av oss. Det er det man kjenner da. Jeg håper de slipper det. Jeg håper det i 2020 ikke er noe man løfter et øyebryn over, at en norsk familie er som vår. Men bekymringen er der. Og det gjør vondt å bli minnet på hvor galt det kan gå. Og det gjør vondt å dele.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!