- MØRKT: I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. Her forklarer ekspertduoen hvorfor de mener disse ti filmene er tidenes beste. Dette er film nummer ni i rekken: «Martyrs» fra 2008, som av ekspertene blir omtalt som «en film som har alt». Video: Ingrid Cogorno / October Films Vis mer

«Martyrs» (2008)

Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne jentenes reise

Siste nominerte i Dagbladet og Blodklubbens «Tidenes skrekk»-kåring, er sadistiske «Martyrs» fra 2008.

En stige fører ned til et mørkt kjellerrom. Der står en stol med hull i setet, boltet fast til gulvet. Under stolen, en stålbøtte for avføring. En kjettinglenke er festet til stolen. Den leder til et annet rom. Plutselig drar noe hardt lenken. Skrekkslagen følger du kjettingen, og det som møter deg er et sjokkerende og grotesk syn. En naken og utmagret kvinne med en metallplate naglet foran øynene ligger hjelpeløs på gulvet. Hun er skitten og full av sår og klynker bedende ut i mørket.

Velkommen til det dypeste mørke. Til en nådeløs og brutal verden. Hvor smerte og lidelse er det eneste du vil erfare i din siste korte eksistens. Velkommen til det franske knyttneveslaget «Martyrs».

  • I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren og høsten 2018 publiserer ekspertduoen i Blodklubben sine analyser av ti nominerte skrekkfilmer. Hvilken film som til slutt er verdig hedersbetegnelsen «Tidenes skrekk», er opp til deg. Se alle nominerte her. Stemme gjør du i bunnen av saken.
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling Vis mer

Mengele møter Fritzl

En ung pike, Lucie, blir funnet vandrende på en øde gårdsvei, gråtende og med en kropp som indikerer mange år med fangenskap og tortur. Vi vet ikke hva som har skjedd, eller hva hun har klart å flykte fra.

Vi følger den samme jenta flere år seinere, hvor hun, sammen med sin eneste venn, Anna, skal forsøke å avdekke hva som skjedde med Lucie da hun var liten. Hvem som bortførte henne og ikke minst; hvorfor?

Vi skal ikke si mer, annet enn at noen spørsmål skal man ikke søke svar på. For det som venter våre unge heltinner, er reinspikka ondskap satt i system.

En av de viktigste forutsetningen for en vellykket horror, er gjerningspersoner som skremmer livskiten ut av deg. Og det har «Martyrs». Tenk Dr. Mengele møter Joseph Fritzl.

Smerte, ikke lidelse

«Martyrs» går rett på sak og røsker deg ut av sofaen og inn i sitt djevelske univers. Filmens kanskje største styrke er at det ligger en solid historie i bunn. Manuset er både effektivt, originalt og smart, og leverer noen overraskende vendinger.

Men det er mørkt og nihilistisk. Det hjalp sikkert ikke at regissør Pascal Laugier skrev manuset mens han visstnok var kraftig deprimert, på grensen til det suicidale.

Og den er brutal. Det massive klagekoret mot filmens skildring av vold og lidelse har ikke avtatt med åra, og filmen vil nok bli stående som noe av det mer hissige som er blitt vist til allmennheten.

Laugier har for øvrig uttalt at filmen ikke handler om lidelse. Men om smerte. Tja, begge deler vil nok vi si.

Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne jentenes reise

Det ultimate mareritt

Filmen kan oppleves å være delt i to. I første del av filmen følger vi jentenes jakt på Lucies påståtte overgripere. Lucie finner fram til det huset hun mener å ha vært holdt fangenskap. I huset bor imidlertid hva som virker å være en typisk kjernefamilie. Husker hun riktig?

Denne delen er ulidelig spennende og fryktelig skummel. Vi beveger oss inn i et hus som potensielt skjuler de kanskje mest sadistiske og utspekulerte karakterer filmhistorien har forært oss.

Og når du tenker at det er over, eller at det ikke kan bli verre, så viser regissør Laugier at filmen har enda ett gir å gå på. Filmen skrus opp til 11, for å stjele Nigel Tufnels replikk i den legendariske «Spinal Tap».

For herfra og ut er det bare å bite tennene sammen. Siste del er nådeløs brutal og nesten i overkant ubehagelig. Her skal både kropp og sjel brytes ned. Men visstnok med god (?) grunn. Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne jentenes reise inn i denne sadistiske og übervoldelige underverdenen.

Se for deg ditt verste mareritt. Gang det med ti og du er fortsatt ikke i nærheten. Så skremmende er det.

FANGET: Sadisme i full sving i Martyrs. Foto: October Films
FANGET: Sadisme i full sving i Martyrs. Foto: October Films Vis mer

Dronningen av New French Extremity

«Martyrs» er del av New French Extremity, en nokså kontroversiell og overskridende gruppe franske filmer som ankom på begynnelsen av 00-tallet, med særlig fokus på ekstrem vold, seksualitet og psykiske lidelser.

Andre filmer innen New French Extremity vi varmt kan anbefale er «Inside», «Frontier(s)» og «Haute Tension».

Det er imidlertid «Martyrs» som er dronningen av dem alle. Eller kongen. Alt etter.

En tour de force

Filmen har alt; en velfungerende historie, dritskumle og ubehagelige scener, en intens spenning som aldri slipper taket og en voldsom ondskap. Dette er en modig og ambisiøs film både visuelt og tematisk, og som retter skarp kritikk mot voldelige og undertrykkende systemer.

Og filmen har faktisk en slutt som står i stil med reisen dit. Ikke noe vi er bortskjemt med i sjangeren. Dette er et must-see dersom du er ute etter noe som sparker som en hest og biter hardere enn deltakrokodillen. En tour de force innen moderne horror.

Finner dere noe mørkere enn dette tror vi dere like gjerne kan styre unna.

ADVARSEL:

Pass på at dere ikke blander filmen med den bedritne amerikanske remaken fra 2015. Et skikkelig makkverk.