Det glade galleri (uten vanvidd)

Hadde Lars Roar Langslet rett?

JEG AREBIDER i Berlin for tiden, og har dårlig tid når jeg er i Oslo. Da jeg ikke er museumsfaglig kompetent, går jeg heller ikke alltid øyeblikkelig inn i et museum når jeg har sjansen. Jeg leder like gjerne bardebatter.Men for en tid siden tenkte jeg: nei, nå må du ta et besøk i Nasjonal-galleriet og sjekke J.C. Dahl-svekkelsen! I Berlin ser jeg jo både titt og ofte malerier av J.C. Dahl, for noen måneder siden for eksempel hans utgave av alpefjellet Der Watzmann, som han i 1820-årene vant en annenpris med, i en slags Grand Prix-konkurranse arrangert 2004 av Alte Nationalgalerie. En imponerende gjeng malere var deltakere. Som vanlig ble Dahl bare slått av Caspar David Friedrich og hans mer dristige, opphøyde grep om fjellet (Balke stilte ikke dennegang.) Jeg er kanskje for tyskvennlig, jeg foretrekker uten å nøle for eksempel også Isoldes og Brangänes sang i første akt av Tristan fremfor Griegs Våren, selv om Turid Carlsen sang Grieg så jeg gråt og skalv i Berlins rådhus den syttende mai. Men de to vennene - Dahl og Friedrich - med hver sin Watzmann, malt på basis av en ufullendt akvarell uten at de hadde vært der: det er jo noe helt spesielt sexy - ja, det er et under at to så fantastiske malerier i det hele tatt kan oppstå av en skisse, mener nå kunstfaglig inkompetente jeg. Tenk om disse to maleriene kunne hengt ved siden av hverandre i vårt nasjonal-galleri! tenkte jeg den gangen. (I stedet har galleriet akvarellen som de malte etter, av August Heinrich.) Jeg ser maleriene stadig på et vis, jeg kjøpte boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LA MEG også understreke at jeg elsker nasjonalhistorier, og samklangen mellom maleriets og nasjonens utvikling. Det er riktig nok historismens spesielle historiesyn som kommer til uttrykk på denne måten. Men det er ikke så farlig, om man bare farter litt rundt. Når en kjent romanforfatter skrev noe i retning av at hun var vant til å løpe opp trappene i Nasjonalgalleriet og inn i en av de viktigste salene, alt med lukkede øyne, for så å slå opp øynene foran akkurat det maleriet, i den konteksten og den perioden, så tenkte jeg: hun må være oppvokst i Oslo! Men dernest tenkte jeg: det er jo fantastisk. Det er da faktisk enda bedre enn det en svensk filosofiprofessor påpekte for oss da han i 70-årene arbeidet i Norge og beundret de den gang evige rutetidene malt på Undergrunnens Majorstu-stasjon. Nei, tiden og maleriet og nasjonens utvikling, det er ennå sterke saker. Også i Tyskland. Friedrichs Watzmann var i privat jødisk eie, og ble lenge ansett som tapt. Men så, mot slutten av 30-årene, fikk det tyske nasjonalgalleriet et tilbud om å kjøpe maleriet, slik at eierne kunne komme seg ut av Tyskland. Denne spesielle gang ble det betalt relativt skikkelig, med godkjennelse og et bidrag direkte fra Hitler. For ikke lenge siden ble bildet, i likhet med tusen andre, gitt tilbake til selgerens etterkommere - årtier for sent, men i rett tid likevel. Men de nygamle eierne i USA var imøtekommende og solgte bildet til en bank, som så ga bildet som varig lån til Neue Nationalgallerie. Nasjonalgallerier skal man ikke spøke med.

KORT SAGT: da jeg hørte at min tidlige ungdoms kulturkonservative helt Lars Roar Langslet blant andre hadde reagert voldsomt på den nye utstillingen, da tenkte jeg et sekund at kanskje har han rett? Kanskje Sune (Nordgren) så å si skulle gjort som Rune (Slagstad) og studert de Nasjonale strateger før han satte i gang? Jeg ble riktig nok arg da Knut Berg forklarte muligheten for Sune Nordgrens inntreden i norsk kunstliv med det syndefallet som skjedde da den angivelig museumsfaglig inkompetente professor i estetisk kommunikasjon Jan Brockmann fikk lage et museum for samtidskunst. Jan Brockmann kan forholdsvis mye om verden og om kunsten, det garanterer jeg for. Og det virker for meg granngivelig som om Sune Nordgren, alle inkompetansebeskyldninger til tross, også kan det. Men jeg er jo både museums- og kunstfaglig inkompetent. Og der er vel ingen røk uten ild? Altså gikk jeg for noen dager siden inn i Nasjonalgalleriet. Og fant Caspar David Friedrichs maleri fra Riesengebierge hengt riktig opp sammen med norske nasjonalromantikere. Og J.C. Dahl. Riktig nok sterkt prosentvis redusert, men med Dahl er det da faktisk slik at har du et skikkelig bilde, så har du Dahl? Slik som du har Friedrich med dette ene, ved første øyekast kanskje ikke særlig blendende bildet. Så gode er da vel de to? Dahl har selvsagt flere bilder med også i denne konkurransen, og det er bare å lukke øynene før du går inn og ser Stalheim. Peder Balke stiller sterkere denne gang, allerede fra første rom av. Det gjør godt med større fylde, men det er da absolutt ikke noe egentlig nytt i dette med Balke, så tydelig som Nasjonalgalleriet tross alt har feiret ham før. Og Munch, selvfølgelig, Munch Munch Munch trass i reduksjoner og med eller uten eget monopolrom. Munch overlever selv Sune. Og Anna-Eva Bergmann og Irma Salo Jæger og Leonard Rickhard og Johs Rian - ja og Christian Krohg og Harriet Backer og Lars Hertervig og Rolf Nesch og Søren med sin Kristus, selv om det blant de siste er flere med sterke prosentvise reduksjoner. Hvor mange nye navn er det? Selvsagt mange flere enn her er nevnt, men det er da også i høy grad snakk om kontinuitet, i et museum som nå gjemmer mer av sin kunst enn før.

JEG ER ikke fagmann: poenget er, for meg som for mange andre, slik jeg har merket i samtaler og har lest om i aviser: Jeg ble glad av å gå rundt i dette smakfulle, inderlig velgjørende utvalget av norsk malerkunst i dialog med kunstnere fra andre nasjoner, overraskende glad av denne kombinasjonen av opphøyet gammelt og nytt, om enn ikke i de fleste tilfelle så veldig nytt. Det tar tid å komme inn i et nasjonalgalleri, slik det tok tid å komme inn i politbyåret etter at kommunismen hadde satt seg. Eller inn i det franske akademi. Utvalget kan derfor gjerne stå en stund, slik at Lars Roar Langslet får anledning til å venne seg til å skåle for forskjellen. Men de tider da rute-tidene på Majorstuen stasjon var evige, er jo forbi. Et alvorlig spøkende forslag til Rune Slagstad: hva med å gjøre Jan fra Tyskland (som riktig nok lenge har hatt norsk statsborgerskap) og Sune fra Sverige til norsk-nasjonale strateger fra Norge, i neste opplag?