BESTILLER GRANSKNING: Utenriksminister Børge Brende.Foto: NTB Scanpix
BESTILLER GRANSKNING: Utenriksminister Børge Brende.Foto: NTB ScanpixVis mer

Hovedleder:

Det glatte systemet

Den norske uskylden når det gjelder korrupsjon er ganske påtatt.

Meninger

I Norge er vi varmt enige om at her drives det ikke med korrupsjon eller smøring. Ikke doping heller, for dens saks skyld. Kort sagt: Vi har ingen juksekultur, men følger lover og regler. Når det gjelder oppdrag betalt av det offentlige, skal private selskaper eller enkeltpersoner ikke berike seg ut over hva som er allment akseptert som rimelig fortjeneste. Vi har anbudsregler og tilsynsordninger som skal sørge for at det er slik.

Likevel er det noen som kommer nokså glatt til lukrative offentlige oppdrag, uten at det finnes spor av verken korrupsjon eller smøring. VGs avsløringer av forholdet mellom Utenriksdepartementet og konsulentselskapet International Law and Policy Institute (ILPI) er et eksempel på hvor løst pengene sitter innenfor bistandssektoren. Selskapet har mottatt over 150 millioner fra UD og Norad siden det ble startet i 2009. En betydelig del av dette, rundt 60 mill., har kommet som tildeling av oppdrag, uten anbud. Sentrale personer i ILPI har hatt nære bånd til UD, bl.a. har en av eierne vært tidligere direktør i departementet. I ett tilfelle ble ILPI tildelt et oppdrag til en verdi av 24 mill. før søknadsprosessen i realiteten var avgjort. Det hører med til historien at selskapets grunnleggere har tatt ut millionfortjenester i lønn og utbytte.

Da en varsler slo alarm om de tette forholdene mellom UD og ILPI, fant UDs kontrollenhet at det ikke var noe kritikkverdig med tildelingene. Nå vil utenriksminister Børge Brende foreta en ny, intern gransking. Hva som kommer ut av den, gjenstår å se. Uansett er en slik gransking nokså meningsløs. I denne saken må søkelyset i særlig grad rettes mot UD selv, offentlig bruk av konsulenter og finansieringen av oppdragene. Saken inneholder viktige spørsmål som bør undersøkes av Riksrevisjonen, ikke av UDs interne bokholdere.

Den norske uskylden når det gjelder korrupsjon er nokså påtatt. Det er ikke så mange år siden at næringslivet fikk skattefradrag for bestikkelser i u-land. Ulovlighetene ble betraktet som nødvendige forretningsutgifter. I praksis betalte den norske stat selv halvparten av bestikkelsene. Nå er denne praksisen forbudt, men det har ikke satt noen stopper for korrupsjon eller smøring. Den er bare bedre kamuflert. I et slikt perspektiv er det viktig å granske ILPI-saken, men enda viktigere å gripe fatt i de mekanismene som gjør bistandsmilliardene så fristende for folk som vil berike seg selv. Det finnes ikke noe simplere enn å stjele fra de fattigste.