VEISKILLE: I mars i år kom Erik Poppes film «Utøya 22. juli», den første av flere filmer de kommende åra om terrorangrepene 22. juli 2011. Forfattere, kunstnere, historikere og regissører har et ansvar for å gjenfortelle historien om det som skjedde på en måte som synliggjør de stemmene som ofte blir marginalisert, skriver artikkelforfatteren. Foto: Agnete Brun / Paradox Films AS
VEISKILLE: I mars i år kom Erik Poppes film «Utøya 22. juli», den første av flere filmer de kommende åra om terrorangrepene 22. juli 2011. Forfattere, kunstnere, historikere og regissører har et ansvar for å gjenfortelle historien om det som skjedde på en måte som synliggjør de stemmene som ofte blir marginalisert, skriver artikkelforfatteren. Foto: Agnete Brun / Paradox Films ASVis mer

Det glemte 22. juli

Vi står ovenfor et veiskille i fortellingen om 22. juli. Jeg er bekymret for at viktige perspektiver er i ferd med å bli skjøvet i bakgrunnen.

Meninger

Det var skudd hele tiden. Han må da gå tom for kuler snart, tenkte jeg, mens jeg lå inntil en fjellvegg med vann opp til livet, den ettermiddagen på Utøya.

Jeg kunne egentlig ikke kjenne kulden, bare redselen. Jeg klamret meg til gutten jeg lå ved siden av, og tenkte på alt jeg ikke skulle få oppleve fordi jeg skulle dø i dag.

Jeg tenkte på min storesøster. Vi hadde gledet oss til å dra på Utøya hele sommeren. Hvor kunne hun være? Var hun redd? Var hun skadet? Hva tenkte hun på akkurat nå? For hvert skudd jeg hørte, tenkte jeg: Falt hun nå?

Lara Rashid. Foto: Privat
Lara Rashid. Foto: Privat Vis mer

Jeg ba til Gud om at dette skulle gå bra. Det måtte jo bare gå bra. Det gikk ikke bra. Bano ble drept den dagen. Hun ble bare 18 år.

Jeg var 16 år da jeg fikk kjenne på kroppen hvor farlig verden er. Jeg hadde lest om det, og trodde på at vi sammen kunne skape en bedre verden.

22. juli tok naiviteten fra meg, men ikke håpet. Jeg tror fortsatt på en bedre verden, men jeg forstår også bedre hva som står på spill.

Det har nå gått syv år siden terrorangrepene i Oslo og på Utøya. I fjor sommer kom det første radiohørespillet, og i år kom den første filmen. Flere filmer og serier vil komme. Vi er i ferd med å skape et kollektivt minne rundt 22. juli. Tiden er inne for å spørre om vi gjenforteller historien på riktig måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror ikke 22. juli blir glemt. Men jeg er bekymret for at viktige perspektiver blir skjøvet i bakgrunnen.

Det finnes mange eksempler på hvordan svakere grupper blir visket bort eller marginalisert når storsamfunnet skal skrive ned historien.

Når man snakker om Norge under andre verdenskrig, snakker man gjerne om «vi» som kjempet for rettferdighet, mot Nazi-Tyskland. Både under landssvikoppgjøret, og deretter i norske skolebøker gjennom 50 år, utelot vi historiene om hvordan også nordmenn deporterte jøder under krigen. Først i nyere tid har dette kommet frem i lyset.

Historiske hendelser vil alltid ha mange sider. Sannsynligvis vil vi aldri kunne enes om én versjon. Men dessverre er det en tendens til at perspektivet fra de svakeste får mindre plass når vi lager et kollektivt minne. Dette må vi ha med oss når vi skal gjenfortelle historien om 22. juli. Vi må bevist jobbe for at ulike stemmer får slippe til, slik at vi kan komme nærmere et fullstendig bilde av historien.

I fjor høst begynte barna som ble født i 2011 på skolen. De husker ikke historien på samme måte som mange av oss, men vil få den gjenfortalt.

Hvilken fortelling lærer de? Det finnes sider ved 22. juli-historien som vi kanskje allerede har skjøvet i bakgrunnen. Vi husker rosetogene og rausheten. Vi husker at vi svarte hat med demokrati. Vi husker alle ungdommene som overlevde, og som fortalte sine sterke og reflekterte historier.

Men forteller vi skolebarna våre om hva vi som samfunn ikke håndterte godt? Forteller vi om hva som skjedde før vi visste at en hvit nordmann sto bak angrepet? Forteller vi om den spontane trakasseringen og volden unge muslimer opplevde i Oslos gater?

Stemmene vi har hørt etter 22. juli har ofte vært fra overlevende som meg, som på et vis har håndtert traumet. De som har hatt det tøffest, hører vi mindre om.

En studie fra 2013 viser at det var kvinner og etniske minoriteter som ble hardest rammet, og som sliter mest etter terroren. De kommer fra familier med begrensede ressurser. Noen hadde allerede opplevd krig, og opplevde å bli traumatisert på nytt.

Dessverre har mange av dem fått manglende oppfølging, og har kommet i bakgrunnen i fortellingen om angrepene.

Det vil være paradoksalt om kvinner og etniske minoriteter – de som tente det rasistiske hatet til Breivik – ikke skal være en sentral del av vårt kollektive minne om 22. juli.

Forfattere, kunstnere, historikere og regissører har et ansvar for å gjenfortelle historien om det som skjedde på en måte som synliggjør de stemmene som ofte blir marginalisert.

Jeg får ofte spørsmål om jeg synes det er for tidlig med en film om 22. juli. For meg vil det alltid være det.

Men i en verden der høyreekstremisme er på fremmarsj, også i Skandinavia, tenker jeg motsatt: Det haster å fortelle historien om hva slike ekstreme ideer kan bli til.

Norge står ovenfor et veiskille i fortellingen om 22. juli. Vi må ta bevisste valg om hvordan vi vil gjenfortelle historien til neste generasjon. Vi trenger en tydeligere debatt, og et mer kritisk blikk på filmene og populærkulturen som nå kommer ut.

Spørsmålet er ikke lenger om det er for tidlig å lage film og kunst om 22. juli. Spørsmålet er om vi klarer å fortelle historien riktig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook