IKKE GLEMT: Riksforsamlingen på Eidsvoll. Oscar Wergelands maleri fra 1880-årene ble basert på portretter av en rekke av Eidsvollsmennene. Original Filename: riksfor1_stor.jpg
IKKE GLEMT: Riksforsamlingen på Eidsvoll. Oscar Wergelands maleri fra 1880-årene ble basert på portretter av en rekke av Eidsvollsmennene. Original Filename: riksfor1_stor.jpgVis mer

Det glemte jubileum

Vi feirer 1814 og 1913, men har nesten glemt 1898, da arbeiderne fikk stemmerett, skriver Stein Aabø.

Meninger

Det hender jeg møter professor Bernt Hagtvet på min vei. Og hver gang minner han meg om «den beste artikkelen» jeg angivelig skal ha skrevet. Ettersom det etter hvert begynner å bli en del år siden jeg skrev den, vet jeg ikke riktig om det er det skal oppfattes som en kompliment eller om det er vennlig professoral mobbing. Artikkelen sto nemlig på trykk den 11. oktober i 2002.

Artikkelen het «Massedemokratiet». Dens innhold gikk ut på at demokratiets talsmenn alltid har slitt med massene, enten det har handlet om Fremskrittspartiets økende oppslutning og støyende dominans i programmer som Holmgang, eller vi tenker på hvem som fikk demokratiske rettigheter i 1814. Da var det, ikke overraskende, elitene som stemte og lot seg velge. Som Frank Aarebrot minnet oss på i sin maratonsending på NRK2 forrige helg var det bare menn over 25 år, av typen embetsmenn, borgerskap og bønder eller menn med huseiendom over en viss verdi, som hadde stemmerett de første tiåra. Arbeiderklassen kom først på banen i 1898, og kvinnene i 1913, som kjent.

I anledning 200-årsjubileet har historikeren Finn Olstad skrevet en interessant bok om dette. «Det farlige demokratiet» handler om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år. Der framgår det i detalj hvor skrinne vilkårene var for det vi oppfatter som folkestyret på 1800-tallet. Ikke minst handler boka om elitenes motstand mot å utvide stemmeretten og uviljen hos flere typer makthavere mot å gi rom for virkelig demokratiske prosesser. Det var selvsagt embetsmennene og borgere av høy rang som utformet demokratiet og styrte embetsmannsstaten. Olstad viser til historikere før ham, som Sivert Langholm, Jens Arup Seip og Francis Sejersted, som har skrevet om det samme demokratiske underskuddet på store deler av 1800-tallet.

Min inspirasjon i 2002 var høyst privat sprenglesning av den nå avdøde britiske historikeren Eric Hobsbawm. I sin bok om «Imperialismens tidsalder 1875- 1914» lister han opp hvilke land der de styrende eliter motstrebende og på ulike tidspunkt åpnet adgangen til å stemme. Etter mange revolusjonære oppstander på 1800-tallet, ble det klart at utvidelse av stemmeretten i de europeiske nasjonalstater var vanskelig å unngå. Elitene og embetsmennene ville ikke klare å holde lokket på den putrende kjelen uten å slippe massene til. I Storbritannia ble antall stemmeberettigede firedoblet gjennom reformer i henholdsvis 1869 og 1883. Belgia sørget for en tilsvarende mangedobling i 1894. I Norge skjedde det i 1898, mens Sverige brukte ytterligere ti år på sin utvidelse. .

Og først i 1913 fikk altså alle voksne kvinner stemmerett ved stortingsvalg i Norge. Det ble behørig feiret i fjor. Jeg kan ikke huske noen feiring av utvidelsen av stemmeretten i 1898. Den burde i så fall ha vært markert i 1998. Så i anledning 200-årsjubileet for 1814 tar Finn Olstad opp elitenes frykt for massenes medvirkning i sin nye bok.

Stortingsvalget i Christiania i 1864 er typisk i så måte og er studert av flere historikere. Sivert Langholm kalte det «Elitenes valg». Vi er midt i det som seinere er blitt kalt «embetsmannsstaten». «De bemannet regjeringen, inntok førerskapet i Stortinget og var i det hele tatt der politisk makt ble utøvd, helt ned til presten som midtpunkt blant bygdefolket», skriver Olstad.

Ifølge en annen berømt historiker, Jens Arup Seip, ville regjeringen og embetsstanden ha «ro om valgene og sikkerhet mot folkelig agitasjon». Rune Slagstad har i sitt verk «De nasjonale strateger» kalt den rådende styringsideologien «demokratisk elitisme».

Perioden var preget av det Olstad kaller «politisk paternalisme» som grovt sett hadde to ansikter, den blide velgjører og den strenge fader.

Borgerskapet turte nesten ikke tenke tanken på hva som kunne komme til å skje hvis de uvitende, kunnskapsløse og brutale massene, uten forstand på demokratiets vesen, skulle få innflytelse. Det kunne føre til kommunisme og barbari. De som hadde makta sto altså overfor et dilemma.

Etter utvidelsen av stemmeretten, løsnet det for arbeiderklassen. Elleve år før, i 1887, ble Arbeiderpartiet dannet. Året etter stemmerettsutvidelsen, i 1899, ble Landsorganisasjonen stiftet. Dette har den samme Olstad skrevet grundig om i første bind av LOs historie.

Han har også skrevet en biografi om Einar Gerhardsen, en sentral figur i det moderne demokratiet.

Da Aarebrot i anledning sin maratonforelesning på NRK2 fikk anledning til å nyskape det klassiske bildet av eidsvollsmennene, plasserte han nettopp Gerhardsen i sentrum, på Christian Magnus Falsens plass.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook