Det glemte miljøproblemet

I 1980 ble professorene på Harvard-Universitetet i USA bedt om å angi hvilke fremtidsutfordringer som var de viktigste. Økologen Edward O. Wilson svarte slik:

'Det verste som kan hende i 1980-årene er ikke energimangel, økonomisk sammenbrudd, begrenset kjernefysisk krig, eller å bli erobret av et totalitært regime. Selv om disse katastrofene ville vært forferdelige for oss, kan de repareres i løpet av noen få generasjoner. Det er en prosess i 1980-årene som det vil ta millioner av år å rette opp: Tapet av arter og genetisk mangfold gjennom ødeleggelse av naturmiljøene. Dette er den ugjerning som våre etterkommere aller minst vil tilgi oss'.

Tapet av biologisk mangfold - mangfoldet av livsformer og naturtyper - blir ofte kalt 'det glemte miljøproblemet'. Man antar nå at ca. en halv prosent av klodens arter dør ut pr. år. Dette skjer først og fremst fordi tropeskogene skrumper, men alle land har sine lokale utfordringer på dette området. Over 2000 dyre- og plantearter er 'rødlistet' i Norge, dvs. at de er mere eller mindre truet i vårt land.

Biologisk mangfold er nå kommet på dagsorden i norsk politikk. Det skyldes særlig undertegnelsen av Rio-konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold i 1992. Her forplliktet vi oss til å lage en nasjonal handlingsplan for å sikre mangfoldet. Nylig ble dette konkretisert gjennom stortingsmelding nr. 58: 'Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida'. Fremdeles gjenstår betydelig statlige oppgaver, bl.a. med å fullføre planer om nye nasjonalparker og andre verneområder. Men stortingsmeldingen legger et stort ansvar på kommunene. Også en annen stortingsmelding, nr. 29 om 'Regional planlegging og arealpolitikk', har pekt på kommunene som helt sentrale aktører for å sikre biologisk mangfold.

Dette fokuset på lokalsamfunnene er i tråd med et annet Rio-dokument som Norge har undertegnet: 'Lokal Agenda 21' (LA 21), som betyr 'Lokal handlingsplan for en bærekraftig utvikling i det 21. århundret'. Ut fra erkjennelsen om at globale miljøproblemer er summen av lokale avgjørelser, henvendte Rio-møtet seg til alle klodens lokalsamfunn. Dette var trolig en klok strategi. Derved fordeles ansvaret på alle, og det skapes en felles opplevelse av å være sammen om å snu utviklingen.

Miljøverndepartementet har satt følgende tre temaer i sentrum for en norsk LA 21: Bevaring av biologisk mangfold, redusert utslipp av klimagasser, og bedre kontroll med miljøfarlige kjemikalier. Kommunene blir oppfordret til å 'tenke globalt og handle lokalt'. Man kunne kanskje tilføye: 'Det som ikke skjer lokalt, skjer ikke'.

En dyre- eller planteart vil bare overleve dersom dens krav til livsmiljø (biotop) blir oppfylt. Når vi legger til at de ulike naturtypene inngår i definisjonen av biologisk mangfold, blir bevaring av mangfoldet et spørsmål om arealdisponering. Kommunenes utfordring ligger derfor i å kartlegge arealer som er særlig viktige for biologisk mangfold, og å skjerme disse mot inngrep i fremtiden. Fordi bare 6 % av Norges areal er vernet av staten, er det avgjørende 'sett fra mangfoldets synspunkt' hva som skjer i de resterende 94% av arealene.

Tre store aktører styrer arealbruken og naturkvalitetene utenom verneområdene: Skogbruket, kulturlandskapets grunneiere, og de kommunale arealplanleggere. De siste har et overordnet ansvar, fordi kommunene styrer den langsiktige arealbruken gjennom Plan- og bygningsloven. De nevnte stortingsmeldingene pålegger derfor kommunene å øke presisjonen i arealforvaltningen slik at man innarbeider langsiktige hensyn til det biologiske mangfoldet.

Kommunene har god tradisjon på å vise omsorg for sin kulturarv. Gravhauger, helleristninger, stavkirker og gamle bygninger og redskaper blir vist fram med stolthet. Uten kulturarven ville bygda føle seg historieløs. Fornminner, og alt som kan vise hvordan forfedrene levde, er en del av kommunens identitet. Man føler et eierforhold til disse verdiene og hegner om dem.

Men hver kommune har også en naturarv. Denne består av det naturgitte mangfoldet av arter og naturtyper. Deler av denne arven er mange steder allerede forsvunnet, og alle kommuner har elementer som er lokalt truet. Når en kommune mister sin siste villmark, sitt siste stykke urskog, sin siste fuglerike våtmark eller den siste orkidemyra, er noe av kommunens identitet gått tapt. Kommunen er også blitt mere historieløs, fordi vi ikke lenger kan vise hvordan kommunens naturmangfold har sett ut.

Vega kommune profilerer seg som 'steinalderøya', ut fra sine kulturminner. Når får vi den første 'orkidekommunen'?

Vi mennesker er svært ofte 'stueblinde', vi ser ikke objektivt hvordan vi har det før vi får besøk utenfra. Det skyldes dels at vi er altfor vante til de daglige omgivelsene, dels at fagfolk kan hjelpe oss til å se spesielle verdier. Den gang kommunen ble bevisst sin kulturarv, skyldtes det i stor grad fagfolk utenfra. Arkeologene var i stand til å påpeke hvor fornminnene lå, og hva de betydde. Relativt raskt fikk kommunene et eierforhold og en stolthet overfor disse lokalitetene og verdiene. Man kan si at de fikk på seg 'kulturminnebriller'. I dag er det biologenes utfordring å hjelpe kommunene til å se naturarven sin, ved å påpeke viktige lokaliteter, og å dele ut 'biologisk mangfold-briller'. Oppnår kommunene et eierforhold til sine naturperler og sine sjeldne arter, har naturarven gode muligheter for å overleve.

Ordet arv signaliserer to ting: verdier og plikt. Derfor er begrepet naturarv godt egnet som overbygning for lokal bevaring av biologisk mangfold.

Langsiktig sikring av biologiske mangfold i kommunene forutsetter for det første at visse generelle hensyn etterleves. En viktig tommelfingerregel er å opprettholde en høy variasjon av naturtyper, samt å redusere alle former for forurensing. For det andre må arealer som er særlig viktige for biologisk mangfold - de såkalte nøkkelbiotopene - bli kartlagt. En nøkkelbiotop er enten en sjelden naturtype i kommunen, et levested for en eller flere trua arter, en særlig artsrik lokalitet, eller et viktig funksjonsområde (f.eks. en viktig hekke- eller rasteplass for fugl). Forsøk i en del kommuner, samt flere hovedoppgaver ved NLH, viser at en kommunes nøkkelbiotoper lar seg indentifisere og kartfeste. Ved å legge nøkkelbiotopene inn i langsiktige arealplaner slik at disse arealene beholder sine kvaliteter, vil kommunens naturarv være på plass også om 100 år. I motsatt fall vil den langsomt eroderes bort ved tilfeldige inngrep.

Naturvernforbundet har utgitt en praktisk og rikt illustrert 'Veileder for bevaring av biologisk mangfold i kommunene'. Denne gir tilstrekkelig bakgrunnen for å sette i gang. Stortingsmelding nr. 58 annonserer et fem-årig statlig-kommunalt utviklingsprogram som omfatter kartlegging og verdiklassifisering av biologisk mangfold. Kommunens økonomi er imidlertid hardt presset. Etter at den statlige øremerkingen av lønn til kommunale miljøvernledere falt vekk, har 20% av kommunene fjernet miljøvernlederstillingene. Mener vi alvor med statlig og lokal satsing på biologisk mangfold, må derfor midler kanaliseres direkte til målet. Regjeringen bør gi samtlige kommuner økonomi og praktisk støtte til å registrere og kartfeste sin naturarv. Dette er en positiv oppgave, der varige verdier i lokalsamfunnet stiller i fokus. Langsiktig bevaring av verdifull natur er noe som kaller på lokalt engasjement og samarbeid, både blant organisasjoner, skoler og allmennhet. Det er nettopp det som er

hovedtanken i «Lokal Agenda 21»: å sikre verdier og livskvalitet gjennom lokal årvåkenhet og omsorg.