Det glemte språk

Morsom og personlig bok om kampen mot glemselen.

BOK: Den som leser Hamsun på engelsk, eller som har lest en biografi om vår store forfatter, vil ha kommet over en uttalelse fra den eneste jiddisk-skrivende Nobelprisvinner i litteratur. Isaac Bashevis Singer har nemlig påstått at «hele det tjuende århundrets moderne fiksjonslitteratur stammer fra Hamsun».Slikt er selvfølgelig smigrende -   for Hamsun spesielt og nordmenn generelt. Men under lesningen av Aaron Lanskys Outwitting History, forstår man at selv om Singers utsagn selvsagt sier noe om Hamsun, sier det like mye om jiddisk kultur. Det var ikke bare Hamsun som ble en stor jiddisk forfatter. Det gjaldt også folk som Dostojevskij, Tolstoj, Wilde, Dickinson, Zola og de Maupassant. Og ved det tjuende århundrets begynnelse, spilte man Ibsen på jiddisk i Londons East End. Jiddisk var et språk og en litteratur preget av kulturell åpenhet, ikke minst overfor radikale impulser.

Redningsmann

Jiddisk betyr jødisk. Og det begynte i det tiende eller ellevte århundre blant jøder i Rhin-dalen. Snart var det blitt diasporaens språk. Og etter hvert kom ikke de mer borgerlige og assimilerte jødene til å mislike det. Da den tysk-jødiske historikeren Heinrich Graetz skrev sin «Jødenes historie» i 1873, fant han bare plass til to avsnitt om dette språket. Han syntes det var «halvdyrisk» -   og det på ei tid da det ble snakket av anslagsvis 80 prosent av verdens jøder.Aaron Lansky har skrevet en slags selvbiografi. Men siden han har brukt hele sitt voksne liv på å redde jiddiske bøker fra forfall og ødeleggelse, er «Outwitting History» først og fremst en studie av en utrydningstruet litteratur. Som selvbiograf betraktet, står Lansky i fare for å fullbyrde sin egen saliggjøring.

Krangel

Men denne lille bristen drukner i de uhøytidelige beskrivelsene av en undergrunnskultur av kranglevorne jiddisk-talende 80- og 90-åringer. De har overlevd det tjuende århundres herjinger, bare for å se at deres barn og etterkommere vender ryggen til deres kulturelle identitet. Historien om jiddisk i etterkrigstidas Amerika, er historien om bitterhet og sjalusi.Rundt 1980, da den 23-årige jiddisk-studenten Lansky begynte sitt boksamleri, mente eksperter at det kanskje bare fantes 70 000 bøker på jiddisk. Lansky skjønte at det hastet, at titusenvis av bøker var i ferd med å gå tapt. Tjuefem år seinere, etter en oppsøkende virksomhet av det mest energiske slag, har han og hans gode hjelpere reddet mer enn 1,5 millioner bøker. Den som måtte tro at erindringsarbeid er for sofagriser, bør lese «Outwitting History».

Bokstavtroskap

Det jødiske folket har vært avhengige av den kollektive erindringen, av en felles minnefunksjon. Desto mer underlig, kan hende, at så store deler av deres historie var i ferd med å bli borte med jiddisk-litteraturens ødeleggelse. Bokas folk var i ferd med å gi opp en hel bokkultur.Men jiddiskens død var ingen naturlig død. Én av to jiddisk-talende ble utslettet i holocaust. Og enda var de jiddisk-talendes lidelser ikke over. I 1952 skal Stalin ha beordret at alle Sovjets jiddiske forfattere skulle skytes. Når man så husker at staten Israel valgte seg hebraisk, og at amerikanske jøder så raskt ble assimilert inn i engelskspråklig kultur, har man antakelig de viktigste forklaringene på jiddiskens moderne skjebne.Paradoksene er mange. De hasidiske og ortodokse jødene er nå stort sett de siste som lærer sine barn å snakke jiddisk. Men de kan ikke utstå den moderne jiddiske litteraturen -   fordi den stort sett er ukosher. De bokstavtro har sjelden utmerket seg gjennom sin prinsipielle kjærlighet til bokstaver.

Utenforspråket

Da Singer holdt sin Nobel-tale i Stockholm, beskrev han jiddisken som et eksilspråk, et språk uten land, uten grenser. Hans språk var et språk som ikke hadde støtte fra noen myndighet, et språk uten ord for våpen, ammunisjon, militærøvelser og militærtaktikk. Et språk foraktet både av hedninger og bedrevitende jøder.Den jiddiske litteraturen hadde sin glansperiode fra midten av 1800-tallet til den ulykksalige midten av det neste. De siste 150 år har det vært denne litteraturens kanskje fremste kjennetegn at den har vært sekulær, radikal, kontrær. Den har vært en motkulturell uttrykksform.Kanskje kunne mye vært annerledes om staten Israel hadde valgt jiddisk istedenfor hebraisk som offisielt språk. Den sionistiske ideologien innebar ofte en fornektelse av diasporaen, og av jødisk marginalitet. Nå er tilgangen til denne viktige delen av jødisk kultur og historie sikret. I beste fall kan det også, mye takket være Lanskys innsats, være lenge før den siste jiddisk-talende har sagt sitt siste Omeyn.