Det globale tilbakefallet

Menneskerettighetenes æra er over, konkluderer ei ny bok. Ble 11. september den globale humanismens forlis?

kan du huske hva vi snakket om, den høsten for fire år siden? Hva Amnesty advarte mot, hva Tony Blair, Thorbjørn Jagland og avisspaltistene framhevet? Hva nesten alle sa om kampen mot terrorisme etter 11. september? Jo, omtrent det samme som Kjell Magne Bondevik erklærte på bondeviksk vis fra Stortingets talerstol:

«Dette er ikke bare en kamp mot terrorisme. Det er en kamp for (...) frie og åpne samfunn, for toleranse, ja, for selve menneskeverdet.»

Men nå, fire år seinere - hvordan har det gått med kampen for «menneskeverdet»? Hvor ble den egentlig av, den globale menneskerettighetsagendaen som mer enn noe annet enkeltspørsmål preget internasjonal politikk mellom Berlinmurens fall og Osama bin Laden, tida mellom 9.11 og 11.9? Denne høsten har det britiske forlagshuset Cambridge University Press samlet en stor gruppe framstående intellektuelle og forskere for nettopp å vurdere menneskerettighetenes globale status etter 11. september. Boka heter Human Rights in the War on Terror, og hovedkonklusjonen er ganske klar. Den finner man allerede på bokas første side i form av et hjertesukk fra Harvard-professoren Michael Ignatieff: «Slutten av den kalde krigen gjorde menneskerettigheter til utenrikspolitikkens viktigste prinsipp. Spørsmålet etter 11. september er om ikke menneskerettighetenes æra allerede er over.»

KAN DET VIRKELIG være så ille? Ble 11. september et slags globalt humanistisk forlis? Mange har sagt mye om dette allerede. Man har hørt menneskerettighetsorganisasjoner som klager på manglende politisk interesse, og dokumenterer nye former for overgrep begrunnet i nasjonale sikkerhetshensyn. Man har hørt om Abu Ghraib, ny terrorlovgiving og om hemmelige CIA-fengsler i Midtøsten og Øst-Europa. Og så har man hørt Georg Apenes og det norske Datatilsynet som er bekymret for mer raffinert teknologisk overvåking og innskrenking av personlige friheter. Alt sammen i terrorismebekjempelsens navn.

Det er altså sagt mye om kampen mot terrorisme og det Bondevik kalte det «frie og åpne samfunn». Og det er mye å være bekymret for. Ikke desto mindre - spørsmålet om terrorkrigens negative innvirkning på menneskerettighetenes status i internasjonal politikk stikker langt dypere enn til begrensninger av personlige friheter eller ulike staters behandling av terrormistenkte. Spørsmålet dreier seg om et eldgammelt problem ved det vi kaller internasjonal politikk. Problemet er dette: Hvem skal ha forrang på den internasjonale scenen? Bør det være staten og statens sikkerhet? Eller bør det være enkeltmennesket og prinsippet om universelle rettigheter hevet over staten? Med andre ord: Hva bør vi bry oss mest om? At staten er suveren og har grenser, eller hvordan folk faktisk har det på innsida av grensene?

OG DET ER HER krigen mot internasjonal terrorisme kommer inn. Det var nemlig noe som var i ferd med å skje i åra etter den kalde krigen. Noe som gjør 1990-tallet til en ganske unik og gyllen æra - som nå er over. Det er ganske enkelt noe som tyder på at Blair, Bondevik og en god del andre har sviktet sitt politiske vokabular fra ukene etter 11. september.

Men først et spørsmål til: Kan du huske mars 1999? Det var midt under opptakten til NATOs luftkrig mot Jugoslavia. Selv husker jeg det som en slags politisk vekkelse som hadde slått innover et teppebelagt konferansesenter midt i Oslo sentrum. Først var det utenriksminister Knut Vollebæk som tok ordet. Han snakket om at framtidas sikkerhetspolitikk dreide seg om å beskytte menneskerettigheter og hindre etnisk renskning. Så var det Jan Petersen. «Sakens kjerne er ikke våre egne interesser, men å lystre vår moralske ryggmarksrefleks», sa han. Og til slutt var det representanten fra Amnesty i Norge som gikk opp på talerstolen. Jeg husker ikke hva han sa, men da vi ruslet tilbake på jobben, var det en kollega som kommenterte de store forandringene: Amnesty som mest av alt hørtes ut som NATOs forlengede politiske arm. Politikerne som hevdet at sikkerhet ikke lenger hadde å gjøre med trusler mot stater. Og alle som var enig i at menneskerettighetene var noe enhver stat måtte underkaste seg.

DET JEG OPPLEVDE den dagen i mars 1999, var et slags klimaks for en utvikling som preget hele 1990-tallet. Historisk har internasjonal politikk alltid favorittisert statsmaktens sikkerhet. Men nå var det gamle spørsmålet om hvem som skal ha forrang - staten eller individet - i ferd med å få et nytt svar. Statens posisjon var blitt utfordret. Og utfordringen kom fra mange steder. Den kom fra krigene på Balkan, den kom fra Rushdie-saken, fra USA, fra Nelson Mandela, og den kom fra folk flest. Men først og fremst kom utfordringen fra kjernen av FN-organisasjonen i form av et skjørt, men nytt prinsipp. Prinsippet var ganske enkelt, nemlig at det ikke lenger er nok for en stat å være suveren. For å være et akseptabelt medlem av verdenssamfunnet, og for at statsgrensene skal respekteres, må staten ivareta borgernes grunnleggende behov.

Denne løfterike globale utviklingen er nå blitt blokkert av kampen mot terrorisme. Fire år med krig mot al-Qaida har rett og slett fortært et helt nytt prinsipp som var i ferd med å trenge seg fram.

I språkbruken er selvsagt alt som før. Hos Bush, hos Blair og Bondevik. Men ikke i praksis. For hva er praksisen? Jo, som Washington Post skrev tidligere i år: «På tross av mer snakk om frihet og demokrati, nærer Vesten nå tettere bånd med undertrykkende regimer i alle verdenshjørner.» Eller lederen av Human Rights Watch, Kenneth Roth: «Man har nå erstattet klar tale om menneskerettigheter med uklar tale om frihet».

GRUNNEN TIL omkalfatringen er en ny logikk som har tatt over i internasjonal politikk. Logikken er at stater som sto på hver på sin side da spørsmål om menneskerettigheter var øverst opp på agendaen for noen få år siden, er blitt forent av en felles fiende. Det vil si, en felles fiende er det egentlig ikke snakk om. Fellesskapet er mer av retorisk art. Begrepet «terrorisme» er ganske enkelt blitt en politisk trylleformular. Enhver stat kan komme med i det gode internasjonale selskap enten ved å bidra militært i krigen mot terrorisme, eller ved å definere alskens nasjonale opprørsgrupper som «terrorister». Begge deler gir nærmest full internasjonal immunitet, og fortrenger mye av det som på 1990-tallet ble kalt den kritiske menneskerettighetsdialogen, overfor en lang rekke land. Kort sagt: Staten har gjenvunnet makten.

Du kan slå på datamaskinen din og se selv. Du finner det på hjemmesiden til Pentagon, www.centcom.mil. Der flagges det norske flagget sammen med de øvrige medlemmene av den såkalte «koalisjonen mot internasjonal terrorisme». Georgia, Egypt, Indonesia, og mange andre land og regimer som det for noen få år siden ikke ville ha vært snakk om å se som allierte, og enda mindre støtte militært. Og koalisjonens mål er stort og flott: «Å arbeide hardt og tretteløst for å bekjempe terrorisme hvor hen den finnes.»

Det var vel i grunnen akkurat dette vi bekymret oss for, den høsten for fire år siden. Hvordan kampen mot terrorisme kunne komme til å overmanne alle andre hensyn. At antiterrorkrigen skulle bli vår egentlige fiende.

UNDER ANGREP: Hvordan har det gått med kampen for «menneskeverdet» etter 11. september 2001? spør artikkelforfatteren.
Henrik Thune er statsviter og forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).