Det gode liv i Hellevik

Det statistiske oraklet Norsk Monitor har igjen talt. Ingen andre makter å få så tunge samfunnsaktører til å tro på - og betale så mye for - sitt eget virkelighetsbilde. Verden vil bedras med tall.

POLITIKERE, byråkrater, forskere, mediefolk og markedsførere sies å vente på tallene i ulidelig spenning. Over 20 større bedrifter og institusjoner betaler 300 000 for abonnement, deriblant Landbruksdepartementet, Høyre, NHO og Hjemmet Mortensen. Aftenposten, som ikke betaler, får ikke se rapporten, men hyller den likevel over to sider, helt gratis, under tittelen «Det nye norgeskartet »(23. mars). Hvordan er det mulig?

«Norsk Monitor» lyder som noe Tandberg pleide å lage, men er altså en løpende intervju-undersøkelse i regi av Synovate (tidligere MMI). Annethvert år svarer 4000 nordmenn på 3000 spørsmål om holdninger, smak, forbruk og atferd. Hva slags folk liker/kjøper/velger hva? Norsk Monitor deler befolkningen i fire segmenter (etter grunnleggende verdisyn), og kartlegger deres meninger og vaner - fra gudstro til inntak av seipanetter (utbredt også blant sekstiåttere).

Omfanget, grundigheten og tidsserien har gitt Norsk Monitor ry som noe mer enn en vanlig holdnings- eller markedsundersøkelse. Det er blitt selve referanseverket til det «norske verdilandskapet». I mange markeds-, politikk-, holdnings- og forskningsmiljøer tas Monitors berømte firefeltstabell som et faktum, og de konstruerte segmentene - moderne materialister, moderne idealister, tradisjonelle materialister og tradisjonelle idealister - sees som gitte, selvsagte grupperinger. Slik ligner Monitor-brukerne på en menighet av rasjonalister, forent i troen på en sluttet og selvbekreftende virkelighet, belagt med tall. Øverst sitter guru og garantist for vitenskapeligheten, Ottar Hellevik, professor i statsvitenskap ved UiO og norgesmester i survey-metode, velkjent for generasjoner av studenter som har slitt seg igjennom hans lærebok i kvantitativ metode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hellevik er en dyktig håndverker, ingen tvil om det. Norsk Monitors opplegg er gjennomtenkt og veldokumentert. Rapportene tilbyr data og analyser til nytte for både kulturforskere og kremmere. Men betyr det at Norsk Monitor gjør det de selv hevder? At de «beskriver hvordan verden ser ut», «påviser kreftene som virker i samfunnet »og «måler den sosiokulturelle utviklingen i Norge»? Som om vi kan telle uten først å bestemme hva som skal telle (som viktig eller virkelig). Som om beskrivelsene ikke forutsetter et språk som former sin gjenstand, eller et perspektiv som utelukker like mye som det framhever? Enhver meningsmåler er også en meningsmaker. Norsk Monitors definisjoner skaper også virkelighet.

VI ER BLITT MER MATERIALISTISKE. Det har vært Norsk Monitors hovedbudskap i tjue år. Men nå er trenden visstnok snudd. I 2007 var det flere enn i 2005 som sa seg bekymret for miljøet, opptatt av u-hjelp og ville øke energiprisene for å dempe forbruket. Javel? Det forteller at folk leser aviser. Men hva sier det om endring av vilje og atferd? Konsumet av varer, inkludert biler og bensin, fortsetter å gå til værs. Salget av SUV-er, forlengst utskjelt som veienes klimaverstinger, har økt 10 prosent fra ifjor og utgjør 30 prosent av nybilene. Så hvordan henger holdning og handling sammen?

De gjør ikke det. Folk sier en ting, og gjør noe annet. Men Norsk Monitor stoler på folk selvforståelse, uansett hvor smigrende den måtte være. I boka om Norsk Monitor, «Nordmenn og det gode liv» (1995), skriver Hellevik at nordmenn skiller seg fra statusfikserte amerikanere fordi 84 prosent ikke føler seg truffet av påstanden «Jeg prøver å skaffe meg ting som gjør inntrykk på andre». Nei, forfengelighet er en utenlandsk last. Hellevik følte seg ikke truffet av Odd Børretzens ord i samme bok: «Statistikeren har den særegenskap at han tror at når folk blir spurt om noe, da svarer de sant.»

DET GJELDER Å SVARE RETT. Og ingen svarer mer korrekt enn moderne idealister - sekstiåtterne - venstreorienterte, veltutdannede folk i offentlig sektor. Norsk Monitor portretter dem som tolerante, likestilte, egalitære altruister uten interesse for stash og status. Helleviks egen statistikk avslører at de faktisk eier flere materielle ting enn materialistene. Men velstående raddiser sier de ikke er opptatt av nyanskaffelser og prioriterer hensynet til andre framfor seg selv. For alle som har hatt befatning med sekstiåttere (eller lest en viss seipanett-bok), vil denne informasjonen påkalle et smil. Men professor Hellevik, selv medlem av det uselviske segment, skriver i fulleste alvor: «De moderne idealistene utmerker seg når det gjelder vilje til innlevelse i andre menneskers tanker og følelser.»

Moderne materialister er derimot hensynsløse ofre for statusjakt, eiertrang, forbruksjag og «mye vil ha mer»-holdning. «Er noen ’gode liv’ bedre enn andre?» spør Hellevik på slutten av boka, og svarer: Ja, heller nyte en god fjelltur enn å glane på TV-serier om rikfolks luksusliv.

HVORDAN SKAL MAN TOLKE SVAR PÅ SPØRREUNDERSØKELSER?: -  Det gjelder å svare rett. Og ingen svarer mer korrekt enn moderne idealister - sekstiåtterne - venstreorienterte, veltutdannede folk i offentlig sektor, skriver Rolness. Illustrasjonsfoto: Scanpix
HVORDAN SKAL MAN TOLKE SVAR PÅ SPØRREUNDERSØKELSER?: - Det gjelder å svare rett. Og ingen svarer mer korrekt enn moderne idealister - sekstiåtterne - venstreorienterte, veltutdannede folk i offentlig sektor, skriver Rolness. Illustrasjonsfoto: Scanpix Vis mer

IDEALISERING AV IDEALISTENE og moralisering over materialistene er en velkjent elitegren som Norsk Monitor forkler som nøytral observasjon av verdilandskapet. Men allerede verdiperspektivet er tvilsomt. Undersøkelsen startet på åttitallet da den individualistiske tidsånd tilsa at sosiale skillelinjer som klasse, kjønn, osv. var i oppløsning. I stedet ble verdiene utpekt som «den første beveger »- det som påvirker hva vi mener og gjør. Men verdier var noe forskerne tilla oss, utfra våre svar på spørsmål om hva vi mener eller gjør i ulike situasjoner. Dermed kunne atferd forklares omtrent sånn: Ola handler ikke i innvandrerbutikker fordi han har fremmedfiendtlige holdninger. Hvordan vet vi det? Fordi han sier han ikke vil handle i innvandrerbutikker.

Norsk Monitor tilbyr en uendelighet av lignende sirkelslutninger, formidlet som enestående funn: Materialister vil gjerne vinne i Lotto, idealister vil heller gjøre en innsats for penga! De moderne liker moderne jazz, de tradisjonelle liker gammaldans!

HOVEDSPØRSMÅLET gjenstår: Hvorfor har folk de verdiene de har? Verdier som skiller dem fra andre, og som endrer seg over tid? Her må Hellevik og Co ty til tilleggsforklaringer basert nettopp på de variablene som i sin tid ble forkastet: utdanning, inntekt, kjønn, alder. Holdning og handling henger sammen statistisk, men begge avhenger av sosial posisjon og økonomiske/kulturelle ressurser, nå som før. Derfor er segmenteringsmodellen Sosioraster, basert på Pierre Bourdieu, både mer anskueliggjørende og mer forklarende, samtidig som den får oss til se at verdier handler om makt og hegemoni. Moderne idealister er bare mennesker. De er bare mye flinkere til å sminke sine egeninteresser.