Det gode liv

«Babettes gjestebud» er en glovarm toddy av en forestilling.

Babettes gjestebud 1
Babettes gjestebud 1Vis mer

TEATER: Noe av fornøyelsen ved å lese Karen Blixens fortellinger, er måten hun både er poetisk og samtidig ler av sin egen, og sine hovedpersoners, poetiske tendens.

Og noe av det som gjør at Thea Stabell lykkes med «Babettes gjestebud» en enkvinnes fortellerforestilling der hun fremfører Blixens tekst, er at hun mestrer denne blandingen av distanse og inderlighet: Hun, og Blixen, ler litt av hovedpersonene når de blir for romantiske og pompøse, men viser dem først og fremst forståelse; hun henfaller selv til det høytidelige, men tempererer det med humor i neste nu.

Livsnytersk
Fortellingen er enkel som et eventyr: To aldrende, ugifte prestedøtre i Berlevåg gir husly til franske Babette som flykter fra blodbadet i kjølvannet av den dødsdømte Pariserkommunen, og gir henne husly og jobb som kokke. Når Babette brått blir bemidlet, dekker hun til et herremåltid for prestedøtrene og den puritanske menigheten deres.

Minimalisme står mot maksimalisme, ydmykhet mot kunstnerisk utfoldelsestrang, nøysomhet mot gleden ved det lette og lyse og livsnyterske, at verden fortrinnsvis bør betraktes gjennom et tynt slør av champagnerus, og om Blixen slett ikke forakter det første, har hun en sterk preferanse for det siste.

Intens
Stabells fremføring er intens og pasjonert og klarer å trenge gjennom tykke kåper og under kald novemberhud, hun forteller med hele kroppen og ved hjelp av rekvisitter og dialekter. Å la Babette snakke norsk med sterk fransk aksent er en dårlig idé fra hennes og regissør Terje Strømdahls side: Det lyder som en yoghurtreklame og blir en klisjé.

Ellers er det gjort gode valg. Den sterkt nedredigerte teksten har fin flyt. «Babettes gjestebud» er nok litt gammelmodig, men på en god måte: Den er en varm toddy av en forestilling, en raus og munter fabel om å stå overfor det gode i livet og si ja eller nei.