GODT OG VONDT: Skribent Eivind Trædal er kjæreste med Maria Amelie, Norges mest berømte papirløse. Derfor burde han ikke fått skrive Morgenbladet-artikkelen om parets støttespillere, og i alle fall ikke fått fremstille dem som det godes representanter. Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
GODT OG VONDT: Skribent Eivind Trædal er kjæreste med Maria Amelie, Norges mest berømte papirløse. Derfor burde han ikke fått skrive Morgenbladet-artikkelen om parets støttespillere, og i alle fall ikke fått fremstille dem som det godes representanter. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Det gode menneske i Oslo

Morgenbladet velsigner en part i en politisk sak med merkelappen «godhet». Det burde de ikke gjort.

Det er ordet «godhet» som er problemet.

Etter flere måneders mediegraving i det ondes problem, vil Morgenbladet i sin siste utgave utforske hva som får mennesker til å gjøre godt - over seks avissider. Fire av disse er donert til skribent Eivind Trædal, kjæreste med Norges mest berømte papirløse, Maria Amelie, og hans intervjuer med seks mennesker som engasjerte seg i kjærestens sak - under samleoverskriften «godhet».

I seg selv er tekstene interessante intervjuer med skikkelige folk. Men det er betenkelig at en part i en politisk sak får fremstille sine støttespillere som det godes representanter.

Dette er en fallgruve ved den idealistiske overbevisning om at man taler på vegne av de undertrykkede og forfulgte. Den kan gjøre en gråsjattert verden sort/hvit. Og om du definerer din sak som den gode, hva sier du da implisitt om de som er uenig med deg?

Under debattene om Maria Amelies sak på NRK var det slående hvordan ellers dannede mennesker tillot seg grove personkarakteristikker av det offentliges representanter på Twitter og Facebook. En skygge av det samme finnes i Trædals intervjuer. Godt/ondt-dikotomien kan gjøre moral til moralisme, meningsmotstandere til fritt vilt.

Intervjuobjektene er styrt av empati og en opplevelse av urettferdighet. Empati er, selvsagt, en av de fineste og viktigste egenskapene vi har. Den er en sunnere basis for personlig moral enn religion og doktrine og en god ledestjerne i det daglige. Men den er vilkårlig. Du ser et sultende barn i Uganda på tv og ringer Røde Kors. Du får et kreftdødsfall i familien og blir livslang bidragsyter til kreftsaken. Du anspores til en innsats som er viktig, men ikke tilstrekkelig. Det er jo nettopp en innvending mot ideene til de som står like langt til høyre på den politiske aksen som Trædal står til venstre, at de baserer seg for tungt på initiativer fra enkeltpersoner og det private næringsliv, og dermed også på enkeltmenneskers smak og referanser.

Trædals artikkel bærer preg av en småklam sinnelagsetikk: Det er intensjonene til de seks og graden av uselviskhet og oppofrelse som gjør handlingene gode. Det er verd å minne om at det finnes en rekke aktivister i verden som også legger ned mange frivillige arbeidstimer i en sak de anser for god, selv om både Trædal og jeg ville vært uenig med dem i dét. Også Tea Party-bevegelsen i USA er dominert av idealister som reagerer på det de mener er urettferdighet i systemet.

Det er mye å debattere i norsk innvandringspolitikk. Vi trenger aktivistene som graver og stiller spørsmål, som følger enkeltskjebnene og tester offentlighetens utsagn mot virkeligheten.

Men deres rolle er som supplement. Og de er ikke nødvendigvis bedre mennesker enn de offentlig ansatte, de som regner og analyserer, utvikler retningslinjer og prinsipper, de som har som krevende oppgave å være portvoktere i et lite, trygt land omgitt av en stor og brutal verden. Disse er nødt til å være ytterst årvåkne overfor smutthull i systemet og hvordan disse kan misbrukes, på en måte ildsjelene ikke trenger å være.

Trædal er oppmerksom på at «det handler ikke nødvendigvis om begreper som vondt og godt», og på at følelsesmessig engasjement ikke alltid har gode følger. Men den innsikten burde fått ham, eller redaktøren hans, til å se at artikkelen burde vært skrevet av en med større distanse til saken, og fått en annen merkelapp.