Det gode selskap

MIDTØSTEN: Blir militante grupper snille av å bli satt på gangen?

VI ØNSKER OSS alle en fredelig verden. På veien mot dette målet har det blitt skapt en presedens i internasjonal politikk for det å måtte velge side, og under George W. Bush\' presidentskap har det blitt trukket en stadig tykkere strek mellom dem som er med og dem som er mot. Til grunn for dette ligger en antagelse om at utestengte militante grupper til slutt vil velge å legge ned våpnene og sette ideologi og prinsipper til side for å få komme inn i varmen. Gulroten er at man i det gode selskap kan nyte godt av alle de fordelene det innebærer å være venn av den såkalte «frie verden». De siste ukers debatt om Norges bidrag til den nylig demokratisk valgte Hamas-regjeringen i de palestinske områdene, indikerer at også norske myndigheter slutter opp om denne antagelsen. Men stemmer egentlig denne antagelsen? Er det slik at utestengning av militante grupper nødvendigvis medfører en demokratisering av dem? Dersom man retter blikket mot den israelsk-palestinske konflikten, vil man raskt oppdage at dette langt i fra er tilfellet. For mens de militante gruppene spiller en avgjørende rolle i konflikten, har de samtidig vært utestengt fra alle forhandlingsforsøk.

I 1993 framforhandlet norske diplomater den etter hvert så velkjente «Oslo-avtalen» og ga to krigstrøtte befolkninger håp om fred. Men i dag virker det nærmest som et eventyr at man for bare 13 år siden trodde på en fredelig løsning på konflikten. Utviklingen har vært alt annet enn det man ønsket. Kan noe av svaret være å finne i hvem det var som tok del i Oslo-forhandlingene - og ikke minst hvem som ikke fikk delta?I alle omfattende fredsforhandlingsforsøk i den israelsk-palestinske konflikten - Oslo-forhandlingene inkludert - har deltakerne vært ikke-religiøse israelere og palestinere som står for relativt moderate syn. Det innebærer at verken de militante jødiske bosettermiljøene, eller de palestinske islamistene, har sittet ved forhandlingsbordet. Samtidig har begge disse gruppene gjort sitt for å undergrave avtalene. Det er neppe en ren tilfeldighet at det også er disse to gruppene som har vært utestengt fra fredsforhandlingene.

MYE HAR VÆRT SAGT om Hamas\' og Islamsk Hellig Krigs ansvar for å bidra til at voldsspiralen ikke ser ut til å ha noen ende. Men skammelig lite har vært sagt om de jødiske bosetterne. På tross av at de jødiske bosetterne i dag teller nærmere 450 000 mennesker, fortsetter både politikere og diplomater å behandle bosetterne som illegale bygninger som israelske myndigheter må fjerne, eventuelt som en tilsynelatende marginal gruppe av militante og irrasjonelle avvikere. Den realiteten man møter ved å vende blikket mot bosetterne i dag, stemmer lite med det bildet som tegnes av dem: For det første utgjør bosetterne samlet omkring 8 prosent av Israels befolkning, noe som gjør dem til noe ganske annet enn «marginale». For det andre står bosetterne langt i fra samlet ideologisk. Snarere spriker de fra sekulære minstepensjonister til dypt religiøse og samtidig tungt militariserte grupper. Det er de sistnevnte som sitter med nøkkelen. Selv om de tallmessig ikke utgjør mange menneskene - neppe mer enn noen tusen - er de nedlesset i våpen og samtidig overbevist om at Gud er med dem. Derfor har de tatt Uzi\'en i egne hender, og setter sitt blodige fingermerke på historien gjennom jevnlige angrep på palestinerne - helt uavhengige av hva israelske myndigheter eller andre måtte mene.

I ET FORSØK på å komme de jødiske radikale gruppene til livs, ble disse miljøenes spydspiss - den militante bosetterorganisasjonen Kach - forbudt av israelske myndigheter i 1994, året etter Oslo-avtalens undertegnelse. Men istedenfor å slukne hen, har Kach og deres sympatisører intensivert sin kamp for både å etablere bosettinger og for å sette palestinernes sikkerhet på spill. Med dette mener jeg naturligvis ikke å frata israelske myndigheter noe ansvar. Så lenge Israel opprettholder sin tilstedeværelse i de palestinske områdene i strid med folkeretten, og - for den saks skyld - så lenge den nyvalgte palestinske regjeringen ikke fordømmer bruken av vold, er dette i seg selv grunner nok til at den israelsk-palestinske konflikten neppe vil få en fredelig løsning med det første. Det er ikke tvil om at Israel har ført en politikk som har tillatt bosetternes voldsomme framvekst. Da Oslo-avtalen ble forhandlet fram, var det 100 000 jødiske bosettere på Vestbredden. Siden har det skjedd en økning på omkring 150 prosent. Mens Israels folketall i 2003 økte med 1,8 prosent, økte det med 5,3 i de okkuperte områdene. I dag er det i omkring 200 000 jødiske bosettere i Øst-Jerusalem og ytterligere 250 000 på Vestbredden.

DET ER VIKTIG å poengtere at det blant de jødiske bosetterne finnes et bredt meningsmangfold. Hovedskille går mellom, på den ene siden, bosetterne i Øst-Jerusalem, som har det til felles at det er det lave kostnadsnivået som er avgjørende for valg av bosted og, på den andre siden, bosetterne på Vestbredden, som gir en langt mer framtredende ideologisk begrunnelse for sin tilstedeværelse. Det er tydelig at de ulike oppfatningene bosetterne har om plasseringen av husene sine, også har markant innvirkning på hvor villige de er til å flytte på seg for å nå en endelig fred med palestinerne. Men så langt har vi ikke sett at de mest motstridige - og dermed også de avgjørende - militante gruppene blir trukket inn i fredsforhandlingene. Evakueringen fra Gaza i august i fjor fikk flere mer moderate bosettermiljøer til å begynne å se seg om etter bolig inne i staten Israel. Evakueringen fikk også en annen konsekvens: Det er relativt klare tendenser til at de militante bosettermiljøene har fått flere medlemmer det siste halve året. Det er lite som tyder på at disse gruppene har lagt ned våpnene, selv om de er utestengt fra det gode selskap.

ET BETEGNENDE EKSEMPEL er avtalen Hebron Protocol of Redeployment som i 1997 ble undertegnet av henholdsvis israelske og palestinske myndigheter. Avtalen innebar at Israel bandt seg til en gradvis tilbaketrekking fra Hebron. I Hebron finnes et av det aller mest radikale bosettermiljøene på Vestbredden, men Hebron-bosetterne ble ikke dratt med i forhandlingene og undertegnet heller ikke avtalen. Dermed mener de selv også at de ikke står til ansvar for den. Dette har resultert i Hebron-bosetternes jevnlige og systematiske brudd på den. Spørsmålet dette eksemplet reiser er derfor: Hvordan kan grupper stilles til ansvar for sine ugjerninger, når de ikke blir trukket inn i forpliktende prosesser og avtaler? Det internasjonale samfunnets fordømmelse av Hamas kan vel ikke sies å ha resultert i at Hamas ble svekket. Mye kan tyde på at heller ikke de militante gruppene blant bosetterne har tenkt til å heise det hvite flagget med det første. Ettersom de over tid har fått mulighet til å opparbeide seg et betydelig våpenlager, er det grunn til å ta dem alvorlig. Det er viktig å benytte seg av et begrepsapparat som er tilstrekkelig nyansert, slik at språket klargjør snarere enn å tildekke. Det innebærer at det nok fortsatt er en jobb å gjøre i debatten vedrørende hvordan«innenfor» og «utenfor» skal defineres i internasjonal politikk. Det innebærer også at man er tilstrekkelig tydelig og nyansert på hvem det er man definerer til å tilhøre den ene eller andre siden av den røde streken, og hva det er de står for. Til tross for at konflikten er overeksponert i mediene, er debatten om den ofte preget av stereotypisering, selv på høyeste politiske nivå.I Henrik Ibsens stykke «En Folkefiende» uttaler Doktor Stockmann den velkjente setningen: «Den står sterkest som står alene». Kanskje vi i Ibsen-året også skulle trekke Ibsen inn i den politiske debatten, før vi setter noen på gangen.