Det godes problem

Ifølge smussomslaget er Anna Marie Ortese en «grand old lady» innen italiensk litteratur. Denne siste romanen hennes, som er den første oversatt til norsk, inneholder da også masse utfordrende tankegods.

Men refleksjonene omkring natur og sivilisasjon blir stående ganske alene og lyse, i en fortelling som ellers er nokså uklar og tung. «Alonso og de visjonære» er i høyeste grad en lesverdig bok, den tar opp noe så viktig som sivilisasjonskritikk, og henter effekter fra thrillersjangeren. Men det er også en underlig bok, og kanskje på feil måte. Altså på den måten at man undrer seg - hele veien - på hva og hvor forfatteren vil.

Forfatteren legger an det klassiske grepet med å la noen fortelle en historie, men bare litt om gangen, en bit her og en bit der. Den som forteller, er en aldrende amerikansk professor, som er på besøk hos en venninne i Italia. Han plages av omstendighetene rundt dødsfallene til en italiensk kollegas to sønner. Etter hvert som professoren forteller blir han sykere, samtidig utvikler historien seg mot det mer komplekse og fantastiske. Alt kretser rundt en liten pumaunge, som kollegaen til professoren tok med seg fra Arizona til Italia for tretti år siden.

Kristusfigur

Pumaen, kalt Alonso, får et helt spesielt forhold til disse sønnene, og blir viktig i den tragedien som utspiller seg. Her får vi nemlig fortellingen om pumaen som inkarnasjonen av det gode, den er overjordisk snill og tålmodig, og den overlever alt, selv hundsingen fra menneskene den elsker. I professorens mer og mer forvirrede fortelling dør eller forsvinner pumaen flere ganger, men dukker alltid opp igjen. Den framstår mer og mer som et symbol, til slutt settes det spørsmålstegn ved om pumaungen noen gang har eksistert. Den blir en slags kristusfigur, som stadig dukker opp i nye skikkelser, som gjenoppstår fra de døde. Og romanen, som begynte som kriminalgåte, går over til å likne en religiøs legende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Farsfølelsen

Professorens kollega mister sine to sønner under mystiske omstendigheter. Sønnenes beste venn, pumaen, kvitter han seg med. Han er en mann som dyrker rasjonaliteten og fornekter naturen, han ser på dyra som «Universets avfallsprodukt». På en elegant måte - slett ikke overtydelig, men likevel klart nok - trekkes linjene til dagens italienske samfunn. Eller kanskje bare dagens samfunn, et sted og en tid som ikke rommer noen ekte farsfølelse, og hvor godhet blir betegnet som en sykdom. En ung kriminolog får sette ord på problemene: «Og vi er voksne nok til å vite hvor langt mer uutgrunnelig det gode er enn det onde, mens uskyld er noe vi knapt kan forestille oss. Det onde kan man nesten alltid forstå. Ikke det gode: det tilkommer oss ikke.»

Boka inneholder mange slike interessante refleksjoner. Men sivilisasjonskritikken tåkes hen i en komplisert og forvirrende fortalt historie. Som muligens gjøres mer forvirrende enn tilsiktet ved at et dyr av katteslekten blir kalt «Hvalpen», og stadig beskrives som hundeliknende. Forfatteren har noen troverdighetsproblemer her og der. Det gjelder faktisk ikke så mye det metafysiske aspektet av fortellingen, det kjøper man fordi det brukes til å si noe viktig om menneskets forhold til naturen - eller rettere sagt, menneskets ikke-forhold til naturen. Svakheten ligger heller i hvordan fortellingen bygges ut og utvikles, og i at forfatteren ikke helt lykkes i å få personer og situasjoner til å angå leseren. Temaet, derimot, griper tak. Det er mange tankemessig spennende og lyrisk flotte passasjer her, disse gjør romanen verdt en titt.