- Det greieste hadde kanskje vært å kassere inn vrakpanten

Terningkast to til «Top Gear».

TV-SERIE: Til tross for at Jeremy Clarkson og hans gutteklubb tråkket over en gang for mye og ble summarisk avskjediget i fjor, forsøker BBC likevel å holde liv i det populære «Top Gear»-konseptet - nå inne i sin 23. sesong. Programmet stiller med helt nytt førerteam, mens Clarkson, James May og Richard Hammond kommer med nytt show på Amazon til høsten.

Ny programleder Chris Evans deler scenen med Matt LeBlanc (jepp, selveste Joey fra «Friends»), og sammen prøver de å gjenskape kompis-kjemien som gjorde «Top Gear» til en seermagnet. De dogfighter en Dodge Viper og Chevrolet Corvette Z06 på en militær flystripe, de kjører til Blackpool i trehjulingen Reliant Rialto, og de gjørmekjører jeeper. Intet nytt under solen her, med andre ord. Problemet er bare at Evans prøver litt for hardt, og LeBlanc tilsynelatende ikke i det hele tatt.

NY RACE:  Matt LeBlanc er kanskje mest kjent som Joey i «Friends». Nå skal han derimot kjøre biler i «Top Gear». Starten er ikke overbevisende, mener Dagbladets anmelder og triller terningkast to. Foto: BBC Brit
NY RACE: Matt LeBlanc er kanskje mest kjent som Joey i «Friends». Nå skal han derimot kjøre biler i «Top Gear». Starten er ikke overbevisende, mener Dagbladets anmelder og triller terningkast to. Foto: BBC Brit Vis mer

Når Evans får senket premiereskuldrene et par hakk, og LeBlanc får finkalibrert seg over på riktig side av den tynne linjen mellom bakoverlent sjarm og uengasjert søvngjengeri, og de to ikke minst får noe som kan minne om en god kjemi og felles rytme, kan dette kanskje bli til noe. Men inntil videre er det uinspirerte utfordringer, uinspirert utført, og dårlige vitser, dårlig levert. «Denne bilen veier like mye som din mors g-streng.» Please, a.

Når flyten er så dårlig som den er, rettes oppmerksomheten uunngåelig mot alle de andre snodighetene ved dette konseptet. Formatet er en merkelig hybrid av konkurranser uten nerve (de er så overprodusert visuelt, og fulle av liksomspontane vitser, at all autentisitet og spenning er ribbet vekk), forbrukerveiledning for nisjeprodukter man aldri vil komme i nærheten av, og studio-show. Live-publikummet er tilsynelatende bare kommet for å se Evans og LeBlanc sette over til nye ferdigproduserte innslag, eller tvangs-lol'e når to malplasserte og ukomfortable gjester (den dynamiske duoen Gordon Ramsay og Jesse «Lex Luthor» Eisenberg) forteller om hvor superdumme biler de hadde da de var fattige, og hvor superbra biler de har nå som de er superrike.

Det eneste innslaget som ikke framkaller skuldertrekk er en pent produsert reportasje der LeBlanc tester offroaderen Ariel Nomad i ørkenen. Men selv her sitter man igjen med følelsen av at det er gøyere å være med enn å se på, og at teamet bare er ute og lever guttedrømmen på britiske lisensbetaleres regning.

Bøllete adferd til tross, Clarkson og co. hadde unektelig god kjemi og godt grep om formatet sitt. Det er når kjemien tas ut av ligningen at man ser hvor innholdsløst dette programmet egentlig er. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger det er gøy å se folk sette seg inn i rare biler, slenge litt dritt om dem, og så havne i en oppkonstruert knipe. Top Gear har alltid handlet mindre om bilene, og mer om sjansen til å henge med de kule kompisene i skolegården (du vet, de gutta som slår ned produsenter når de blir voksne).

22 sesonger er respektabelt for en doning som «Top Gear». Det greieste hadde kanskje vært å kassere inn vrakpanten før den 23.