Hovedkommentar: budsjettforhandlingene

Det grønne miksebordet

Det står mellom grønt skifte og regjeringsskifte. Partene har ikke råd til noen av delene.

Kommentar

På vei inn i forhandlingene om statsbudsjettet, står fellene i kø for regjeringspartiene og støttepartiene Venstre og KrF. I forrige statsbudsjett ble de fire enige om dette budsjettet skulle bli det virkelige gjennombruddet for et grønt skatteskifte. Eller «skatte SKIFTE», som pedagog og Venstre-leder Trine Skei Grande konsekvent uttaler det. Hun håper det skal gå opp for folk og næringsliv av grå skatteøkninger også skal innebære tilsvarende grønne skattelettelser sektor for sektor. Krone for krone.

Ved sin side i forhandlingene har hun KrF som gjerne vil ha et grønt skifte, men som har andre planer for skiftet enn Trine Skei Grande. KrF-leder Knut Arild Hareide uttaler «skifte» med vanlige, små bokstaver. Han ønsker ikke å tilbakeføre grå skatteøkninger i form av grønne skattelettelser, men til sine egne hjertesaker: barnefamilier, økt kontantstøtte, bistand og tidlig innsats i skolen. Og til målrettede tiltak mot arbeidsløshet på Sør-Vestlandet, som også er der partiet tradisjonelt har sterkest oppslutning.

Partiet er på vei nedover på målingene, og har sine egne kjernevelgere å ta seg av.

Markeringsbehovet er ekstra sterkt fordi KrF har stilt seg opp i spagaten mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Strategien har vært å fortelle at det er samme hvem de samarbeider med, KrF er den eneste som vipper politikken i riktig retning. Svakheten i dette resonnementet er at det avhenger av at mange nok faktisk ønsker seg KrFs politikk. Foreløpig ser det ikke slik ut. Knut Arild Hareide skal varsle hvilken side han velger i sin tale til landsstyret lørdag. Midt i forhandlingene om statsbudsjettet.

«Æ stusse litt på taiminga», som Trine Skei Grande sa til Dagbladet denne uka.

Det er altså langt fra noen samlet front som møter regjeringspartiene (i forhandlingene i ukene framover). Når vi går inn i detaljene blir det selvsagt enda verre. Klimasaken kommer til å stå i sentrum, og posisjonene der kan kort oppsummeres med forslagene til økninger i drivstoffavgiften for diesel. Regjeringen vil øke den med 35 øre. Siv Jensen har presentert det som et ultimatum, en definitiv smertegrense. Frp sliter også på målingene.

KrF vil øke den med 50 øre, og Venstre vil ha den opp med en krone. For Venstre er dette et absolutt minimum hvis de skal kunne overbevise miljøbevisste velgere om at det lille prishoppet har reell klimaeffekt. Med den økningen vil avansert biodrivstoff kunne bli konkurransedyktig i forhold til vanlig diesel.

Transport står nemlig for den største delen av CO2-utslippene i Norge, og mens elbiler kan bli løsningen for privatbilismen har ikke transportnæringen samme mulighet. Batteriteknologi og annen type alternativt drivstoff er ikke kommet langt nok til å kunne gi tungtransporten framdrift, verken i direkte eller klimaoverført betydning. Biodiesel må bidra for å få ned utslippene så raskt og effektivt som vi har forpliktet oss til.

Enigheten ser altså ikke ut til å være innen rekkevidde på denne enkle, konkrete saken. Hadde det enda vært mulig å komme fram til et stort, strukturelt grep, men nei. KrF gnager vekk Venstres gulrot til regjeringen i opplegget for grønt skatteskifte: sektorvise kutt. I tillegg er regjeringen uenig med hva Venstre definerer som en sektor. Regjeringen mener bilister er en egen sektor.

Det åpner selvfølgelig for det filosofiske spørsmålet: er vi mennesker, eller er vi bilister?

Det hjelper nok dessverre lite at Venstre i sitt alternative statsbudsjett tappert forsøker å innføre sektorkategorien «kjernefamilien», for å vise hvordan folk flest kan tjene på avgiftsendringene. Gåten løses ikke så enkelt, og hele Venstres fornuftige struktur på sektorvise kutt er avhengig av en flat CO2-avgift for nogenlunde enkelt å la seg løse i praksis. Det er det naturligvis ikke stemning for i regjeringen, selv om deres egen grønne skattekommisjon foreslo det for et halvt år siden.

Det store paradokset i disse forhandlingene er at partiet som flørter med å bytte side, KrF, er mest lojale overfor regjeringen. Venstre har ingen planer om å gå samme vei. Når Trine Skei Grande blir presset på hvor vanskelig forhandlingene vil bli, kommer hun alltid trekkende med miksebord-argumentet. De har et «stort miksebord» av ulike klimatiltak som de kan skru på for å bli enige. Med Venstre-nestleder Terje Breiviks offentlige gjennombrudd som gitarist denne uka i (den nokså grusomme) statsbudsjett-låta «Må noen gå?» friskt i minne, gir ikke billedbruken grunn til ro i sjelen.

Miksebordet vil sannsynligvis skape et kompromiss som akkurat ikke gir noe grønt skifte, men heller ikke et regjeringsskifte.

Les også:

Slik kan det være mulig å øke bensinprisen til 25 kroner literen

Klimasaken er ikke komplisert å forstå. Min femåring skjønner tegninga.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook