Det groteske ingenting

En så velkalkulert kynisk, leken og ertende roman som «TV-apparatet» er egnet til å gjøre sin leser uhyggelig svartsynt og lite tidsriktig deprimert på sin samtids vegne. Uhyggelig tidsriktig deprimert, vil samtida svare med et gjesp.

Her ligger vel dilemmaet for forfattere som Jean-Phillipe Toussaint, tidligere presentert på norsk med romanene «På badet» og «Fotoapparatet». Hvis det da er riktig å kalle det et dilemma. «TV-apparatet» kan utmerket godt leses som en vittig og underholdende roman, selv lo jeg høyt flere ganger. Men det er en høyst brutal roman Toussaint har skrevet.

Anmassende

Vi følger jeg-fortelleren, den snart 40 år gamle franske kunsthistorikeren, som har sendt kone og sønn til Italia på sommerferie, og som selv skal tilbringe sommeren i Berlin, dit de har flyttet, for å komme i gang på sin lenge planlagte bok om den venetianske maleren Tizian Vecellio. Alene i leiligheten tar han dessuten en beslutning, han skal slutte å se på TV. Dermed er han i gang, og med stor møye fyller han dagene med all mulige slags likegyldige gjøremål som til en viss grad kan kalle forberedelser til skrivingen, og som har det til felles at de holder ham unna skrivebordet og PC-en som venter.

Det dramatiske i denne romanen er jeg-personens forsøk på å avlede det hjemkomne naboekteparets oppmerksomhet fra alle de visne plantene han egentlig hadde påtatt seg ansvaret for i ferien, en av flere scener i denne boka som strutter av Toussaints blikk for situasjoner og sans for eiendommelig situasjonskomikk. Dette er både munter og intelligent ståhei om ingenting. Til tider står fortelleren i fare for å bli truende lett og leken omkring fraværet av noe å skrive om, og forfatterens kamp for å fylle sidene med et eller annet blir både overtydelig og påtrengende, for ikke å si anmassende, tre stikkord som kleber seg fast til bokas tittel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver linje i denne romanen er en ny avledningsmanøver. På overflaten jeg-fortellerens avledningsmanøvrer fra en konfrontasjon med arbeidet som venter, boka han skal skrive, et arbeid som forutsetter evnen til fordypning og konsentrasjon. Men så skjer det noe, man får en følelse av at noe ikke stemmer, det er noe som mangler, en avmakt som blir framtredende.

Toussaint er en forfatter som i likhet med forfattere flest har fått erfare hvordan også profesjonelle lesere man burde kunne forvente noe mer av, først og fremst går til en bok for å la seg bli underholdt, slik de fleste setter seg foran fjernsynet om kvelden. Denne underholdningen får man i stort monn i denne boka, Toussaint komer sin samtid i møte, for alt den er verdt. Det er ikke den lette humoren og den fjernsynsaktige, innholdsløse underholdningen som mangler, det er noe annet, noe langt mer vesentlig.

Fravær

Alt foregår på overflaten, som er like flat som fjernsynsskjermen, men under det elektroniske rasteret trer et annet bilde fram. Det er portrettet Toussaint indirekte tegner av sin jeg-forteller som begynner å bli synlig, bokas egentlige tema, skjult slik det bare kan skjules i litteraturen. Gradvis gjør jeg-fortellerens absolutte fravær av følelser, eller det man kan kalle helt normale emosjonelle reaksjoner, denne teksten kaldere, mer truende og brutal, slik at man nesten kan kjenne liklukten fra det råtne tomrommet der denne 40-åringen skulle hatt sin evne til å være far, ektemann, kollega og medmenneske.

Kontrasten mellom jeg-fortellerens rettferdiggjørende oppfatning av seg selv og sin udramatiske tilværelse, der han som betrakter søker tilflukt i bildekunstens skjønne verden, og den oppfatningen leseren gradvis får av denne tilsynelatende harmløse og distré, men også fordomsfulle, upålitelige og inntil det groteske selvopptatte skikkelsen, viser seg å være så stor at man vemmes over sin egen latter og lesefryd.

I en lystig og munter tone sirkler Toussaint inn et ingenting, et motbydelig, stinkende svart hull med uhyggelig tiltrekningskraft, skildret på en uhyre subtil og intelligent måte, i en roman som avkler både sin forteller og sin leser på en lite barmhjertig måte. Et svart hull? Ja, et svart hull som på overflaten ser ut som en svart firkant. Samtidas gjesp.