Det Guddommelige Tivoli

Fremstillingen av galskapens splintrede verden behøver ikke selv være usammenhengende, kaotisk og klisjéfyllt. I så måte skyter Ultima-festivalens oppsetning av «Det guddommelige Tivoli» på Den Norske Opera bom, for så vidt helt i tråd med verkets opphavsmann, den danske komponisten Per Nørgård.

For det er ikke enhver gitt å framstille en annens vanvittige eksistens, ganskje særlig ikke når denne andre, sveitseren Adolf W£lfli, selv har levert sterke og bærekraftige uttrykk for sin egen billedverden.

Klisjeer

Nørgårds måte er i hvert fall usedvanlig forutsigelig, med abstrakt ekspresjonisme i vokalpartiene som uttrykk for angst og gru, og motoriske rytmer i slagverksorkestret, formodentlig for å opprettholde framdriften. Det bemerkelsesverdige i W£lflis egne bilder og tekster reduseres til de mest ordinære og anmassende forestillinger om det glade vanvidd, som en gigantisk kunstnerisk depresisering av et bemerkelsesverdig liv.

Som et slags utkomponert kaos, om man skal være velvillig, opprettholder operaen effektivt distansen til alt som måtte være truende ved W£lflis person. Til det får den for øvrig god hjelp av Per E. Fossers regi, som frivillig og ufrivillig forsterker klisjépreget, med Alejandro Mezas koreografi som omvendt høydepunkt.

Nesten profesjonelt

Musikalsk når den noe lenger, under Tore Dingstads litt pedantiske ledelse. Utøverne er alle rekruttert fra miljøer av nesten profesjonelle. Men heller ikke det er nok, og forsterker på sin måte inntrykket av en forestilling som ikke innfrir på noe punkt.