TROSTERUDSENTERET: Øyvind Holen fotografert da han for ti år siden skrev boka «Groruddalen. En reiseskildring». I denne kronikken tar han for seg metoden Halvor Fosli har brukt i sin ferske bok om Groruddalen, «Fremmed i eget land». Foto: Katrine Nordli / NTB Scanpix
TROSTERUDSENTERET: Øyvind Holen fotografert da han for ti år siden skrev boka «Groruddalen. En reiseskildring». I denne kronikken tar han for seg metoden Halvor Fosli har brukt i sin ferske bok om Groruddalen, «Fremmed i eget land». Foto: Katrine Nordli / NTB ScanpixVis mer

Det Halvor Fosli ikke skriver om Groruddalen

Halvor Fosli framstiller feilaktig Groruddalen som et sosialdemokratisk paradis som ble ødelagt av innvandrere. Og bruker min bok i bevisføringen.

Meninger

Å belyse problemer i Groruddalen som følge av innvandring er et fint utgangspunkt for ei bok, og jeg vil ikke argumentere mot dem som er intervjuet i boka «Fremmed i eget land». Jeg tviler ikke på deres opplevelser og bekymringer, og dessuten er alt anonymisert, slik at det er umulig å argumentere mot både påstander og personlige anekdoter. Isteden vil jeg gripe fatt i forfatter Halvor Foslis lettvinte beskrivelse av dalens historie, samt bruken av min bok «Groruddalen. En reiseskildring» (2005).

Problemet er at Fosli overdriver idyllen før innvandrere kom, og dermed også innvandringens negative konsekvenser. Når han også ignorerer spørsmål om klasse og andre sosiale og økonomiske faktorer, kommer skildringen av Groruddalen ut av balanse. Fosli støtter seg på statistikk om at etnisk norske flytter ut, men nevner ikke at kriminaliteten, og da særlig ungdomskriminaliteten, har gått kraftig ned de siste ti årene, eller at skolene, tross høy minoritetsandel, når til dels gode resultater, alt ifølge Aftenposten-saken «Fem myter om Groruddalen».

Han går ikke dypere ned i det etniske og religiøse mangfoldet i bydelene, for eksempel at polakker på kort tid er blitt den største innvandrergruppen i Norge. Til det er han og intervjuobjektene for opptatt av islam, i praksis en monoman hakking på de pakistanske og somaliske minoritetene, som utgjør rundt 70000 mennesker i hele Norge. Leser man «Fremmed i eget land» får man inntrykk av at alle bor i Groruddalen.

Utfordringer med nye landsmenn har vært tema i Groruddalen siden tyske og svenske steinarbeidere bosatte seg her for over hundre år siden, men området ble snudd på hodet da de nye drabantbyene skjøt i været i 1950-, 60- og 70-årene. Det var da «helt nye grupper flyttet inn», norske fiskere, husmannsfolk, arbeidere og lærere lot seg lokke av nye, romslige boliger med lave priser.

Det var hit mine foreldre, en fiskerdatter fra Ona og en lærersønn fra Bergen, flyttet i 1976. De fire bydelene i Groruddalen, Bjerke, Stovner, Grorud og Alna, huser i dag rundt 130000 av Oslos innbyggere, like mange som i Stavanger.

Klart det oppstår problemer, men Fosli framstiller Groruddalen før innvandrerne som «et paradis for barnefamilier» og «et tett samfunn», oppsummert slik: «Lokalsamfunn der man ikke bare pratet over hekken, men der naboer møtte hverandre til dugnader, grilling, planleggingsmøter og organisering av kultur- og fritidsaktiviteter, ble den sentrale integreringsarenaen for innvandrere fra hele verden.»

Dette er drømmen om hva Groruddalen skulle bli, i virkeligheten ble hverdagen for mange fylt med store utfordringer som følge av befolkningseksplosjonen, eller som jeg skriver i min bok: «Drabantbyene i dalen vokste fram som en del av den sosialdemokratiske drømmen om arbeidernes grønne lunger, og fra 1960 til 1990 økte innbyggertallet med 70 prosent. Befolkningseksplosjonen førte til avisoverskrifter om gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdomskriminalitet.»

Fosli låner avsnittet over fra boka mi, men ikke siste setning. Stovner ble slumstemplet i «Stovner-rapporten» i 1975, som kunne melde at barn ble analfabeter og verken hadde greie på navn på ukedager eller årstidene. «Et miljø som innbyr til passivitet, hærverk og nederlag,» konkluderte rapporten. «Drabantbytragedien» skrev Aftenposten på lederplass. Stovner ble turistattraksjon, folk la søndagsturen dit for å titte på «analfabetene». Og dette var før innvandrerne flyttet inn.

Nå oppfordrer debattanter oss til å «ta T-banen til Stovner senter og se sjøl...». Se på hva da? Hudfargen til folk på senteret? 1970-årenes bekymring for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av angst for den etniske og religiøse sammensetningen og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle.

Selvfølgelig byr innvandringen på nye utfordringer, ikke minst i skoleverket, men ingen idyll er knust på veien. Fosli siterer friskt fra min bok, men plukker bare ting som passer ham. Han skriver: «Drabantbyene i Groruddalen var norskdominerte til langt ut i 1980-årene. Og de var et paradis for barnefamilier. Holen skriver svært positivt om sin oppvekst på 80-tallets Lindeberg: Det var ?barnevennligheten satt i system?, ungene lekte ute hele tida, hele året, alle voksne måtte ha stor toleranse for barnelyder.»

Men Fosli nevner ikke at innvandrerne alt hadde flytta inn. De som lekte mellom blokkene i Asken borettslag (134 leiligheter) kom også fra India, Gambia, Jugoslavia, Karibia og Spania. Og jeg skrev også dette: «På 1970- og 1980-tallet begynte folk i Groruddalen å bli vant med å bo side om side med innvandrere, og mange oppdaget gleden ved å spise sterk indisk mat, søte og mystiske godterier og fylte jugoslaviske paprikaer hjemme hos kompiser. Vi oppdaget asiatisk og afrikansk musikk, og fikk oppleve gleden og forundringen ved å se en indisk storfilm - simultanoversatt av indiske naboer ... vi blandet inn gloser på hindi og spansk lenge før kebabnorsk ble et fenomen.»

Min barndoms borettslag ble ferdigstilt i 1976, det fantes ingen «innfødte» der, alle var innflyttere. I dag er det langt flere innvandrerbarn på lekeplassen enn tidligere, og i Foslis bok trekkes faren min inn som vitne om den negative utviklingen. Odd Johan Holen (88) har bodd på Lindeberg siden 1976, og en samtale med ham om innvandring og Groruddalen er alltid interessant. Han ville heller ikke krevd anonymitet.

Men han har kanskje ikke de rette meningene? Fosli nøyer seg med å plukke de to eksemplene fra min bok som styrker hans «innvandring som problem»-verdensbilde. Først siteres Holen senior i en fotnote om idyllen som trakk ham fra Briskeby til Lindeberg, samt at «den største forskjellen [i 2005] er at innvandrerfamiliene har flyttet inn for fullt.»

Det eneste leserne av Foslis bok får vite om hverdagen i Asken borettslag etter det glade 1980-tall er pappas beretning om hvordan borettslagets 25-årsdag kollapset på grunn av uenighet mellom nordmenn og muslimer, som krevde at kvinnene måtte feire i et eget rom (disse var verken pakistanere eller somaliere). Slik bekreftes verdensbildet; idyllen brister når innvandrere flytter inn og spolerer jubileumsfesten.

Det Fosli derimot ikke siterer er påfølgende uttalelse fra pappa: «Bortsett fra dette, har det ikke vært store problemer på grunn av innvandrerne, men de representerer en forandring jeg ikke vet hvordan jeg takler ennå (...) Men det eneste store problemet er at prisene på leilighetene her ikke stiger like raskt som ellers i Oslo.»

Ti år senere er det fortsatt de små hverdagsfrustrasjonene som preger pappas hverdag, som at «innvandrerne holder seg for seg selv» og «det er bare utenlandske barn på lekeplassen». Dette er selvsagt viktige utfordringer i integreringen, men det er ikke uoverkommelige problemer. I et intervju med Nettavisen fastslår Fosli at «det er for sent for Groruddalen», mens en av kildene i boka hevder at «hele Groruddalen er ødelagt».

Dette er selvsagt sludder. Tviler du, kan du bare sette deg på T-banen for å se selv. Pappa byr på kaffe.