KRISTENKONSERVATIVE: - Vi håper – men vet vi ofte feiler – at vi som kalles «kristenkonservative» gjenkjennes på vår, og Guds, kjærlighet til alle mennesker. Uansett legning, skriver artikkelforfatterne. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
KRISTENKONSERVATIVE: - Vi håper – men vet vi ofte feiler – at vi som kalles «kristenkonservative» gjenkjennes på vår, og Guds, kjærlighet til alle mennesker. Uansett legning, skriver artikkelforfatterne. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIXVis mer

Det handler alltid om enkeltmennesker

Vi kristne har ingen samkjørt kommunikasjonsstrategi. Men vi skulle ønske vi hadde det.

Meninger

Ingvild Endestad kommer i kronikken «Homohat – med ryggen fri» i Dagbladet med fire punkter som hun mener «det kristenkonservative Norge» bygger sin kommunikasjonsstrategi på når det gjelder spørsmål rundt kjønns- og seksualitetsforståelse. Vi tror hun tar feil, og vil heller foreslå fire andre punkt:

1. Det handler alltid om enkeltmennesker

Ingvild Endestad mener at strategien til «det kristenkonservative Norge» er å bevisst unngå å snakke om enkeltmennesker, men heller peke på «en ansiktsløs bevegelse eller en skummel ideologi». Det er helt klart en fare for at man i en offentlig debatt glemmer menneskene som diskusjonene handler om. Men om det skulle være en bevisst strategi, er den i tilfelle usedvanlig dårlig. Da blir man kald og rettroende, og man utgjør ingen positiv forskjell i andres liv. Hvis ikke det kristne budskapet bringer godhet, sannhet og frihet til enkeltmennesker, er vi ikke interessert.

Så er det samtidig en tett sammenheng mellom ideologi og enkeltmennesker. Hva man mener er godt og ondt, rett og galt, vil forme hvordan man forholder seg til andre mennesker. Det gjelder både for såkalt «kristenkonservative» og for foreningen FRI. Vi trenger derfor både en saklig og seriøs debatt om hvilken ideologi som fremmer kjærlighet og sannhet, og en ærlig samtale om hvilke konsekvenser den har i menneskers liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi tror for øvrig det er viktigere å snakke med enkeltmennesker enn om dem. Derfor er vi varsomme med enkelthistoriene. Men her er et par eksempler på hvordan vi mener FRIs ideologi påvirker mennesker:

Det handler om jenta som dagen etter fest angrer bittert på at hun sa ja til å ha sex med sin venn. Hun var sårbar og naken, bokstavelig og billedlig. Og i går gav hun etter for en holdning om at sex er fint uansett hvor, hvordan og med hvor mange, så lenge det er samtykke til det. Men skammen hun nå kjenner, forteller at sex var ment til å være noe mer, noe større, noe vakrere og samtidig mer skjørt enn å dele av sitt innerste med en tilfeldig venn. Men det finnes ingen hjelp å få hos et samfunn som sier at så lenge det er samtykke, er det fint.

Vi snakker også om mannen som kjenner på dyp smerte fordi han nylig hadde sex med en annen enn sin kone. I forholdet hadde de snakket om at sex egentlig er en lek, noe man kan eksperimentere med – også med flere. Men når han nå gjorde alvor av deres samtaler, kjenner han at det bare gjør uendelig vondt. Og kona er helt knust. Men kan de egentlig få trøst i en kultur som forteller at folk må slippe å være bundet av slike tradisjonelle mønstre, men må få leve ut sin seksualitet?

Alt er ikke «love». Samtidig som sex er noe det vakreste mellom mennesker, er det også noe av det som gjør mest vondt når grenser brytes.

2. Det handler ikke om å ha ryggen fri, men om å elske sin neste

Endestad hevder at vi kan komme unna med «homofiendtlige budskap (unnskyld: homoidelogisk skepsis)», bare vi påpeker at vi er inkluderende og rause. Men denne debatten handler ikke om å ha ryggen fri eller «komme unna» med et budskap. Det handler om en offentlighet som gir rom for ulike syn for hva som er godt for mennesker. Det handler om integritet i å stå for hva man mener. Og om kjærlighet til menneskene man omtaler.

Om jeg «ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet», utfordrer Paulus oss på, og vi kristne må alltid speile oss i det budskapet. Vi håper – men vet vi ofte feiler – at vi som kalles «kristenkonservative» gjenkjennes på vår, og Guds, kjærlighet til alle mennesker. Uansett legning.

3. Budskapets sannhet er ikke avhengig av antallet som forfekter det

Det er helt klart fristende å påpeke at det er flere som mener det samme som en selv, for å gi argumentene større tyngde. Slik også Ingvild Endestad gjør når hun – helt korrekt – hevder at hun har flertallet med seg. Det burde være unødvendig å bruke det som et argument. Det er ikke alltid flertallet som har rett.

Sigrid Undset skrev i romanen Gymnadenia: «Jeg har ikke noen prinsipiell mistillit til flertall. Men jeg har mistillit til alle som har tillit til flertall. Akkurat som jeg har mistillit til alle som har tillit til et mindretall, fordi det er et mindretall. Det har simpelthen og ingenting med ideenes verdi å gjøre, om de på et bestemt historisk tidspunkt får tilslutning av et flertall eller om de får tilslutning av et fåtall som tror seg selv at de er en elite.»

For øvrig trengtes det kun et lite barn for å fortelle at keiseren var naken.

4. Barna er viktige. De er også enkeltmennesker som fortjener å bli hørt

Samtidig som Ingvild Endestad kritiserer oss for å ikke ville snakke om enkeltmennesker, kritiserer hun at vi vil diskutere hva slags oppvekst som er best for barn. Vi kan godt være uenig i den debatten, og spørsmålet skal behandles med respekt, siden vår relasjon til barna berører dype følelser i oss. Men å redusere det til en kynisk kommunikasjonsstrategi, er usaklig og bidrar ikke til å føre debatten noe videre. La oss heller snakke godt og åpent om hva som faktisk er godt for barna. For dette handler definitivt om dem også. De er uendelig mer dyrebare enn at vi kan bestemme deres skjebne ut fra hva hvilke behov vi voksne har.

Vi kristne har ingen samkjørt kommunikasjonsstrategi. Det avslører nok også Ingvild Endestad lett hos oss. Men vi skulle ønske vi hadde det. At vi ble flinkere til å formidle at det kristne budskapet er noe uendelig mer enn en ansiktsløs ideologi. At det er gode nyheter for alle mennesker, også transpersonen, den homofile og dem i polyamorøse forhold. Og at sentrum i dette er en Gud som elsker alle mennesker. Uansett legning.