LEVNINGER FRA FORTIDEN:  «The Endless River» er i all hovedsak en nyrenovert instrumentalplate.
LEVNINGER FRA FORTIDEN: «The Endless River» er i all hovedsak en nyrenovert instrumentalplate.Vis mer

- Det handler først og fremst om et stemningsmessig gufs fra fortiden.

Trenger vi Pink Floyds nye album?


ALBUM: Det er to måter å angripe dette albumet på. Man kan se på det som en gavepakke til fansen og en hyllest til en av rockens fineste og viktigste instrumentalister, keyboardist Richard Wright, som gikk bort i 2008. En slags husrengjøring - alt skal frem i lyset.

Man kan også ta «The Endless River» som et litt saktmodig punktum på en spektakulær karriere som kanskje ikke burde ha blitt tuklet mer med. I hvilken ende du havner må avhenge av hvor viktig man synes at stien skal holdes ren og mystikk skal bevares, som de sier.

Nå har «The Endless River» blitt lansert som et siste fullverdig studioalbum fra Pink Floyd, et av tidenes mestselgende band, og da må man vurdere det ut fra det.

Ensformig I utgangspunktet var plata tenkt som en mer ambient anlagt halvpart av den ellers mer konvensjonelt strukturerte «The Division Bell» fra 1994. Det ble med de tradisjonelle sangene og ambient-segmentene ble lagt i en skuff. Frem til i fjor da arbeidet med å restaurere dem ble startet.

Noen ganger er det en grunn til at ting blir unndratt offentlighetens lys og det kan nok tenkes at dette materialet ble vurdert uegnet da det ble parkert etter innspillingsøktene i 1993.

Innholdsmessig er det nemlig mye godt det tittelen peker på, en endeløs strøm av instrumentalpludring som har få brytninger i temperatur eller valør. Ei heller tydelige melodiske forankringer - det er mer en rekke akkordskifter med noe attåt. Og med det er prosjektet allerede begrenset til kategorien for de spesielt interesserte.

Velkjent lydbilde Når det er sagt, så er ikke det å bli lullet inn av Pink Floyds svulmende, men allikevel luftige og stemningstette klangtepper det verste man kan gjøre. Og det låter umiskjennelig floydsk hele padleturen gjennom. I alle fall det Pink Floyd man har lært å kjenne etter at Roger Waters pakket bassen og trakk ut vokalmikrofonen i 1985.

Wrights brede tepper ligg der som et komfortabelt slør seansen gjennom og bygger opp under den karakteristiske Pink Floyd-tonaliteten. Trommeslager Nick Mason ligger trygt bakpå og sørger for at festen ikke stikker til himmels og sklir fra hverandre som heliumsballonger uten ankerfeste.

«Allons Y» del 1 og 2 varter opp med denne velkjente og ekkomettede strengplukkingen til David Gilmour. Ja, den du kjenner fra låter som «Run Like Hell», og «Another Brick in the Wall (part 2)». Det låter nostalgisk og fint.

Marginalt bruksområde Den som forventer å finne radikale vendinger og skjulte skatter her, blir nok fort veldig skuffet. Det handler først og fremst om et stemningsmessig gufs fra fortiden.

Det føles behagelig og man kan nikke anerkjennende, men det spiller ingen rolle når du hopper inn og ut av den i løpet av de 53 minuttene plata varer. Det blir sjeldent sagt noe viktig, for å si det sånn.

Som album tilfører ikke «The Endless River» Pink Floyd-katalogen noen verdi, men den er en hyggelig gest til en gentleman, og plata vil nok tjene som fin muzak for de mest ihuga.