Det handler om å leve

Det er tid for nøysomhet i Festival-Norge. Det likner litt på finanskrisa, bare at krakket langt på vei traff landet allerede for to år siden.

Gjennom 2000-tallet ble det skapt en festivalboble som var dømt til å punktere. Overetablering og en latterlig konkurransesituasjon skapte en pengegalopp av mest jappete sort. Alle bygder i landet kan ikke by over hverandre og arrangere festival hvor det skal komme over 1000 mennesker og se Turboneger – selv om det er en vakker distriktspolitisk utopi.

Quartfestivalens annus horribilis i 2007 var det mest illustrerende eksempelet på begynnelse for slutten av Festival-Norge slik vi kjenner det. I fjor gikk Quart konkurs noen uker før festivalstart. Konkurrenten Hove gikk på en tilsvarende smell tidligere i år, og måtte reddes av en engelsk festivalgigant. Nå rekonstituerer de seg med en litt blass kopi av sin opprinnelige profil.

Vi ser en ny edruelighet

i Festival-Norge. Kutt i forbruk, nøkterne vyer og et nesten totalt fravær av stormannsgalskap. I hvert fall hvis vi ser bort ifra enkeltarrangementer

i små norske byer som blåser uanstendig mye penger på fire pubtrubadurer som spiller coverlåter.

Hele livemarkedet i Norge om sommeren er blitt mindre festivalfokusert. Den enestående rekka av storkonserter på Koengen i Bergen (Eagles, Springsteen, Depeche

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mode, Coldplay) og et stort utbud av stadion- og arenakonserter i landet for øvrig, blir direkte konkurrenter

i kampen om festivalpublikummets gunst. Det taper norske artister på, de som har levd godt inni festivalbobla. Men forbrukerne får økt valgfrihet. Kanskje oppleves det som bedre anvendte penger å betale 1950 kroner for tre håndplukkede enkeltkonserter med stjernenavn, framfor å kjøpe et festivalpass til samme pris. I krisetider må selv musikkforbrukere gjøre harde prioriteringer.

Derfor ser vi også en fornuftig og ikke minst nødvendig konsolidering på alle bauger og kanter. Små og store festivaler strammer profilen og kjøler ned en utagerende bookingfilosofi. Resultatet blir enda likere – og enda kjedeligere – festivaler. Man kan ikke lenger ta seg råd til å booke med trendfølsomt hjerte, man må gå for de trygge løsningene.

I 2009 er striskjorte festivalmote. Økologisk havrelefse preger menyen. Det viktigste er ikke lenger å vinne, men å ha råd til fortsatt å delta.