ANOHNI: Før kjente vi henne som Antony Hegarty i Antony & The Johnsons. Nå har hun funnet det hun omtaler som sitt «spirituelle navn». I dag skulle  Anohni spilt på Øyafestivalen. 
Foto: Scanpix<div><br></div>
ANOHNI: Før kjente vi henne som Antony Hegarty i Antony & The Johnsons. Nå har hun funnet det hun omtaler som sitt «spirituelle navn». I dag skulle  Anohni spilt på Øyafestivalen. Foto: Scanpix

Vis mer

Det handler om menneskehetens jævelskap

For Øya-aktuelle Anohni er det en nødvendighet å være politisk.


Kommentar

Hun var så skjør.

I 2005 intervjuet jeg artisten Anohni, eller Antony Hegarty som hun da kalte seg, i en plysjsofa på Rockefeller. Antony var frontfiguren i Antony & The Johnsons, hadde solgt massevis av det prisbelønte albumet «I am a bird now» i Norge, og skulle fire år senere bli den den første artisten som fikk spille på operataket. Hun fortalte om hvordan hun hadde flyttet fra et katolsk familieliv til New York, til «de prostituerte, transvestittene, performanceartistene, de narkomane og uteliggerne – de som har gjort meg til den jeg er».

Hun snakket lavt. Nærmest hvisket. Der hun på plate sang om kjønn- og identitetsproblematikk med dyp, uredd, nesten autoritær Nina Simone-vokal, virket det nå som om hun mest av alt ønsket å gjemme seg bort i sin store, svarte kappe.

«Det er veldig uvanlig at artister som meg slår igjennom», sa hun. «Jeg tror det må ha skjedd en utflating av kulturen som har gjort det mulig, og det lover jo godt for dagens unge. Da jeg var ung, var det Boy George som var mitt første og største idol. Nå kan jeg kanskje være Boy George for noen andre».

Etter at hun i vår slapp låta «Drone bomb me» og albumet «Hopelessness», har jeg tenkt mye på dette møtet. Mest fordi det i en periode nesten ble en nødvendighet å lytte til «Drone bomb me». Det er en fantastisk låt. På overflaten: Hjerteskjærende vakker, dansbar, kraftfull. I første omgang tolket jeg teksten slik at den handlet om selvdestruktiv kjærlighet. Dronebomb meg, se meg, knus meg, la meg være den du velger fra oven! Men så viste det seg at den handlet om en annen form for kjærlighet. Teksten er skrevet fra synspunktet til en ni år gammel Afghansk jente. Hun er den eneste gjenlevende i familien etter et droneangrep, ønsker å dø. Låtas intensitet er ikke altoppslukende kjærlighet, det er rent raseri. Albumet «Hopelessness» handler om menneskehetens jævelskap. Mot oss selv, mot naturen vi er så avhengige av.

Det er et raseri pakket inn i glanspapir og vakre melodier. Albumet er en honningfelle, Anohni lurer oss inn og tvinger oss til å tenke på miljøkatastrofer, folkemord og dødsstraff. Ingen har tidligere hatt et refreng som bare består av ordet «execution», og sunget det på like vakkert vis. Det er denne dobbeltheten som har fått meg til å tenke på møtet for elleve år siden. Den ytre hviskingen, det indre brølet. Anohni lever et liv der hennes blotte eksistens er gjenstand for politisk debatt. For henne er det blitt en livsnødvendig plattform for å si noe om hvem vi er, utlevere våre verste sider, peke på vår skam.

På vakkert, vakkert vis.

Øyafestivalen annonserte onsdag formiddag at Anohni måtte avlyse pga sykdom.