Det handler om mer enn å «like»

Hva legger vi i «samfunnsengasjement», og hvilke underliggende normer bruker vi for å definere «politikk»?

Debattinnlegg

Uten å reflektere over våre egne antakelser kan man risikere å stemple mange medborgere som lite samfunnsengasjerte.

I en studie om menn og kvinners «likes»-preferanser på Facebook, konkluderer seniorforsker Petter Bae Brandtzæg ved SINTEF at norske kvinner er lite samfunnsengasjerte sammenliknet med menn. Brandtzæg utfordrer den veletablerte antakelsen om at Facebook og sosiale medier utjevner forskjeller mellom kjønn, og hevder at at norske kvinner velger mer kjønnstradisjonelt til tross for at vi lever i et moderne samfunn med høy likestillingsgrad.

I mitt forskningsprosjekt om samfunnsengasjement i Norge og Danmark, ser jeg blant annet på hvorfor individer velger å engasjere seg på ulike samfunnsarenaer, inkludert sosiale medier. Jeg ser også på hvorfor folk velger å ikke være engasjert, samt ulike måter å være engasjert på. Utgangspunktet mitt er en åpen definisjon av samfunnsengasjement som ikke er begrenset til spesifikke nivåer, steder, arenaer eller aktiviteter. Gjennom dybdeintervjuer og gruppesamtaler prøver jeg å finne ut hva mine nær 100 informanter fra flere utvalgte bydeler definerer som samfunnsengasjement. Ut fra inntrykkene jeg har gjort meg så langt ønsker jeg å trekke frem noen aspekter ved Brandtzægs konklusjoner som jeg mener er problematiske.

For det første mener jeg at å redusere folks samfunnsengasjement på Facebook til bare «liking» av sider gjør at man overser mange andre måter å uttrykke engasjement på, for eksempel gjennom å dele nyhetssaker på egne «vegger», kommentere på andres innlegg, delta i diskusjoner, samt være medlem av ulike samfunnsaktuelle grupper. Derfor synes jeg at det blir for enkelt å definere bare «liking» av sider som samfunnsengasjement på Facebook.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen av informantene jeg intervjuer i min forskning som uttrykker et sterkt samfunnsengasjement på sine egne «vegger», har ikke nødvendigvis mange sider som de «liker». Samtidig er det bare et fåtall av mine informanter som ser aktivitet på sosiale medier som samfunnsengasjement, uansett kjønn og nivå av engasjement. Den vanligste forståelsen for samfunnsengasjement er frivillighet, dugnad, veldedighet og politisk deltagelse (i for eksempel et politisk parti eller ved valg).

Det er interessant å se forskjellene mellom de ulike landene når det gjelder kvinners samfunnsengasjement på Facebook, der kvinner i Norge har lavere engasjement enn kvinner i Iran og Brasil ifølge Brandtzæg. Samtidig forklarer han dette med at det muligens kan være at begge kjønnene velger mer tradisjonelt jo mer likestilt og modernisert landet er.

Jeg mener at alle tre land er veldig forskjellige, også i forhold til kjønns- og politiske systemer. Det kan være andre mulige forklaringer enn «likestillingsparadokset», for eksempel at vi har mange flere kanaler å uttrykke oss gjennom i Norge. Norge er spesielt kjent for å ha en mer åpen og horisontal politisk kultur enn mange andre land, og det gjør kanskje at folk velger andre og mer direkte måter å være politisk engasjert på enn gjennom sosiale medier.

For det andre mener jeg at Brandtzægs definisjon av politikk er for snever når den ikke inkluderer eksempelvis humanitær bistand og miljø; temaer som er blitt satt høyt oppe på den internasjonale politiske agendaen de siste årene. Slike temaer defineres som «sosial-aktivisme» i hans forskning, noe som gir meg inntrykket av at «politikk» er ubevisst delt opp i de tradisjonelle kategoriene «hard» og «myk». Det første er gjerne realpolitik styrt av (mannlige) statsledere mens det siste er mer «typisk feminine» områder slik som eksemplene over. Forskningen er dermed farget av en kjønnstradisjonell forståelse av politikk.

Å «like» en Facebook side om veganismen kan like mye være et uttrykk for motstand mot et lite miljøvennlig forbrukerpolitikk som for matpreferanse. Å «like» Refugees Welcome to Norway (der majoriteten er kvinner, både på Facebook og i gruppen av frivillige) kan være like mye et uttrykk for et ønske om bedre integreringspolitikk som for gjestfrihet. Å «like» siden til Tøyenkampanjen kan være like mye et uttrykk for en mer rettferdig Oslo som et uttrykk for trivsel på Tøyen. Poenget er: hvem definerer hva samfunnsengasjement er, forskeren eller de man forsker på? «Sosial-aktivisme» er også politikk, men i en annen, mer grasrotoritentert form. Og det er nettopp denne «sosial-aktivismen» som gjør Facebook til et lavterskelarena å delta på.

Brandtzæg konkluderer med at resultatet fra forskningen reflekterer stort sett kjønnsforskjellene i samfunnsengasjement «offline». Jeg stiller dermed spørsmål ved hvordan forskeren definerer samfunnsengasjement utenfor internett; om det bare er deltakelse i «hard» politikk eller om det også rommer mangfoldet av arenaer, aktiviteter og handlinger der man kan være en aktiv samfunnsborger - lokalt, nasjonalt, transnasjonalt eller globalt.

Det som gjør sosiale medier viktig er ikke bare at de gjør det lavterskel å uttrykke seg politisk, men at de nettopp re-definerer hva det vil si å være «politisk». Definisjoner av «samfunnsengasjement» og «politikk» er aldri nøytrale, og er ofte rammet inn i visse ideer om hva det vil si å være en engasjert samfunnsborger og et politisk vesen. Dermed kan man lett stemple de borgerne som ikke engasjerer seg innenfor gitte rammer som «lite engasjerte».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook