YTRINGSMOT: Forfatter Kenan Malik hevdet på på Oslo Freedom Forum at de som ikke er for en ubetinget ytringsfrihet kan være en like stor trussel mot ytringsfriheten som full sensur. Det er tull, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Julia Reinhart/Demotix/Corbis
YTRINGSMOT: Forfatter Kenan Malik hevdet på på Oslo Freedom Forum at de som ikke er for en ubetinget ytringsfrihet kan være en like stor trussel mot ytringsfriheten som full sensur. Det er tull, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Julia Reinhart/Demotix/CorbisVis mer

Det handler om respekt

Ytringsfriheten fremmes ikke av mest mulig krenking, men av større ytringsmot og en god ytringskultur.

Kommentar

I forbindelse med Oslo Freedom Forums (OFF) årlige arrangement løftes ytringsfrihetens fane høyt. Med tanke på de autoritære regimene mange av OFFs deltakere lever under, er det grunn til å stå skulder til skulder med de som krever friheten til å ytre seg.

Det blir imidlertid galt når forfatter og OFF-deltaker Kenan Malik i VG hevder at de som misliker ytringer som «kan forårsake straffbare handlinger - eller at minoriteter blir krenket», utgjør en like stor trussel mot ytringsfriheten som full sensur.

Maliks argument er at det å krenke andre er uunngåelig og nødvendig i et mangfoldig samfunn. «Uunngåelig, fordi der ulike overbevisninger møtes, blir det konflikt. Nødvendig fordi konflikter må opp på bordet og diskuteres.»

Det har han nok rett i. Det er imidlertid ingen som mener at det er visse temaer som ikke bør være åpne for diskusjon. Det vi som gir et betinget ja til ytringsfrihet ønsker, er en respektfull måte å diskutere ømtålige tema på.

At folk får lov til å si det de mener er en vesentlig del av det å være et fritt menneske. Det er også viktig for samfunnets utvikling at ulike meninger blir hørt (se pdf). Men disse verdiene blir ikke best ivaretatt om den er uten grenser. Hvis dine ytringer avler trusler mot ditt eget liv så er det klart at trusselen hemmer og ikke fremmer ytringsfriheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eksemplet er ytterliggående, men poenget er generelt. Hvis ytringsfrihet virkelig er et gode, bør vi ta grep for å maksimere denne verdien, selv om det i noen konkrete tilfeller innebærer å begrense den.

Ole Martin Moen, filosof ved Universitetet i Oslo, mener i likhet med Malik at krenking har en positiv funksjon. I en kronikk i Dagbladet i 2011 skriver han at «religioner må krenkes til de er ferdigkrenket». «Først når de er ferdigkrenket tåler de å bli kritisert uten å skrike, hyperventilere og bære seg.»

Hvis han har rett i det, så er det et solid argument for at krenking ikke bare er en uønsket bivirkning av debatten, men et ønsket siktemål. Men stemmer teorien?

Da den verdenskjente jusprofessoren Cass Sunstein nylig gjestet Fritt Ord i Oslo, ga han tilhørerne forskningsmessig belegg for å svare et klart nei på det spørsmålet. Flere sosialpsykologiske eksperimenter viser at vi blir mer og ikke mindre ekstreme når vi utsettes for motstridende oppfatninger. Selv ikke balanserte presentasjoner av en betent sak påvirker positivt, om tilhørerne allerede har sterke meninger om saken. Snarere enn å gjøre folk mer nyanserte og moderate, forsterker de sitt allerede eksisterende syn på saken. De blir mer ekstreme.

Denne effekten er trolig sterkere hvis utsagnene sårer. Vi kjenner alle følelsen av å gå i forsvarsposisjon når vi opplever at vi blir angrepet. Framfor å lytte til motstanderns gode poenger, avfeier vi kritikken som irrelevant eller avsenderen som ond.

Vi har ingen helhetlig forståelse av hva som gjør at vi lytter til motstanderen og åpner for å endre mening, men Sunstein nevner ett nødvendig element: at vi identifiserer oss med avsender. Hvis en person vi stoler på presenterer et syn som går på tvers med det vi mener, har vi større tilbøyelighet til å endre mening.

Denne virkningen er spesielt effektiv hvis avsender selv har endret mening, som at noen du identifiserer deg med kan fortelle om at de selv tok feil og nå er kommet på bedre tanker. Personer som Yousef Assidiq som har kjent på begge verdener, kan derfor være effektive i å bygge bro og forståelse.

Også folk som står langt fra hverandre kan ha konstruktiv dialog. Men det forutsetter gjensidig respekt og anerkjennelse. Når den andre blir gjort til en fremmed som skal krenkes til enighet, er døren også lukket for en meningsfull dialog mellom likeverdige.

En god ytringskultur skapes ikke av seg selv. Den krever at den enkelte utvikler ytringsmot og at offentligheten er et sted hvor folk føler seg trygge på at de kan ytre seg. Det er ikke alltid tilfellet. Lærere tør ikke å ytre seg negativt om skolen de jobber på. Arbeidstakere tør ikke varsle om ulovlige forhold på arbeidsplassen. Forskere tør ikke forske på kontroversielle tema av frykt for å miste finansiering og anerkjennelse fra sine kollegaer.

Det er ikke mangel på krenking som er den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge, men mangelen på ytringsmot og ytringsvilje. Snarere enn å krenke i vei fordi vi tror det vil gjøre folk mer moderate i sine meninger, er vi nødt til å anlegge et forskningsbasert syn på hvilke ytringsstrategier som virker og hvilken ytringskultur som fremmer de verdiene vi setter høyt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook