HVILE FRA KRIGEN? Syriske regjeringssoldater hviler ut etter kamper i byen Daraya. Men diplomatiet varslen ingen ende på krigen. Foto: AFP/Youssef KARWASHAN/Scanpix
HVILE FRA KRIGEN? Syriske regjeringssoldater hviler ut etter kamper i byen Daraya. Men diplomatiet varslen ingen ende på krigen. Foto: AFP/Youssef KARWASHAN/ScanpixVis mer

Det håpløse diplomatiet

Konfliktene er for mange, og interessemotsetningene for sterke, til at diplomatiet i Syria så langt har hatt noen kraft.

Kommentar

Enda en gang møttes den amerikanske og russiske utenriksministeren i helga for å snakke om Syria. John Kerry og Sergej Lavrov kan ha hatt de beste hensikter da de møttes i Geneve. Men etter ni timer kom de ut og sa de ikke hadde blitt enige om en avtale, men at de var kommer «nærmere» hverandre. Det er åpenbart at man ennå er et stykke unna noe egentlig gjennombrudd for å tvinge alle partene på plass for å finne en politisk løsning for Syria.

Til det er konfliktene for mange og interessemotsetningene for sterke. Likevel er det diplomatiske bevegelser som kan tyde på at noe kan komme. Den fremste diplomatiske beveger er Tyrika. Etter det mislykkede kuppforføket i juli har den nye statsministeren Binali Yildirim for det første sagt at Tyrkia må ha et bedre forhold til Syria - underforstått den syriske regjeringen. Det er altså snakk om Bashar al-Assad, som den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan i fem år har jobbet for å få bort. For det andre går det sterke rykter om at Erdogan planlegger en tur til Teheran. Der vil han møte Assads sterkeste støttespiller ved siden av Russland. Den tredje tyrkiske bevegelsen er selvsagt Erdogans unnskyldning i sommer for det russiske kampflyet som ble skutt ned over det tyrkerne sier var tyrkisk territorium i november i fjor, som førte til fullstendig politisk brudd mellom mellom Moskva og Ankara.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som en fjerde tyrkisk diplomatisk bevegelse teller vi angrepet inne på syrisk territorium for å sikre kontroll over den tidligere IS-kontrollerte byen Jarubulus forrige uke. Det er en dramatisk endring av krigens gang fordi det innebærer tyrkisk tilstedeværelse på bakken. Men trekket har også en interessant diplomatisk side. Med på lasset inn i Syria er syriske frivillige er er trent og væpnet av USA, og noen amerikanske spesialstyrker. Viktigere enn å bekjempe IS, er det for tyrkerne å bekjempe den kurdiske geriljaen i Syria, YPG. Det er derfor også et klart diplomatisk tegn at amerikanerne har lagt press på de syriske kurderne, og skal ha fått dem til å begynne tilbaketrekkingen fra områdene de hadde tatt kontrollen over vest for elva Eufrat.

Tyrkia er altså i ferd med å moderere og justere sitt forhold til til alle hovedspillerne i det syriske dramaet, den syriske regjeringen, Russland, og USA. For selv om Tyrkia og USA er allierte, var forholdet iskaldt etter kuppforsøket, som Erdogan mener var ledet av Fethullah Gulen, og støttet av USA. Det militære samarbeidet i Jarbulus tyder på at også dette forholdet er i ferd med å bli reparert, etter den amerikanske visepresidenten Joe Bidens besøk til Ankara forrige uke. Det eneste forholdet som har blitt verre, er forholdet til terrororganisasjonen IS, som lenge fikk operere ganske fritt i de tyrkiske grenseområdene til Syria, og til kurderne. Både forholdet til IS og kurderne dreier seg om vitale tyrkiske nasjonale interesser.

Spørsmålet er om de bevegelsene vi ser konturene av trekker i én retning, eller om de trekker i forskjellige retninger? Det grunnleggende er uansett fortsatt at maktforholdene på bakken i Syria ennå er i bevegelse, og hovedbildet er at Assad, med russiske og iransk støtte, er på offensiven. Og at spørsmålet om Assads skjebne er like uløst som det alltid han vært. Der står partene steilt mot hverandre, med et Russland som blant annet vil statuere et eksempel for å vise at forsøk på regimeskifte er satans verk, og med et Iran som støtter sine sjia-fettere alawittene, som Assad-klanen tilhører, på den ene siden. Og med USA som ikke ser noen framtid med Assad i Syria, og Tyrkia som så langt sier det samme, på den andre siden.

Vi ser altså flere diplomatiske bevegelser samtidig i Syria, uten at de trekker i noen entydig retning. På den andre siden er det alltid håp for diplomatiet. Det er dets vesen og eksistensberettigelse, for det er diplomatiets oppgave å trenge gjennom det ugjennomtrenglige, å skape håp der det ser håpløst ut. Som for eksempel i Syria.