Regionreform

Det har brutt ut en politisk brann nordpå

Vedtaket om å slå sammen Troms og Finnmark til ett fylke skaper bitter motstand.

Kommentar

Å undervurdere behovet for lokalt selvstyre og identitet er noe av det farligste norske politikere kan begi seg inn i. Det ender nesten alltid med folkelige avstraffelser og tap av oppslutning og posisjoner. Du tukler ikke med det som utgjør kjernen i den mest seiglivede motsetningen i norsk politisk historie: Konflikten mellom sentrum og periferi. I våre to nordligste fylker er denne konfliktlinjen fordoblet. Motstanden handler om den politiske sentralmaktens diktat (Oslo), men i Finnmark også om storbyen Tromsøs framtidige dominans og mulige rolle som polar kolonimakt. Universitetsbyen Tromsø alene har like mange innbyggere som hele Finnmark. Til gjengjeld rår finnmarkingene over et langt større areal og enorme naturressurser. Disse ulikhetene danner grunnlag for en kamp om den politiske kjøttvekta som står i veien for et mer langsiktig syn på landsdelens utvikling.

Tilsynelatende er regjeringens regionreform nå i rute. I juni i fjor vedtok Stortinget at Norge fra 2020 skal ha elleve fylker. Det knyttet seg stor spenning til løsningen for Nord-Norge: Skulle de tre fylkene samles til en region, bestå som i dag eller omgjøres til to regioner? De siste årene har ulike meningsmålinger i landsdelen vist flertall for ikke å røre fylkesinndelingen. Motstanden mot endring har hele tida vært størst i Finnmark, men den intense rivaliseringen mellom Bodø (i Nordland) og Tromsø har fått mest oppmerksomhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringens todeling av Nord-Norge ble rimelig godt mottatt i Troms, men i Finnmark vendte fylkestinget tommelen ned. Forhandlingene med Troms om en sammenslåing ble brutt, men et forlik kom i stand med Knut Storberget som mekler. Denne avtalen innebærer bl.a. at det nye fylkets politiske og øverste administrative ledelse skal legges til Tromsø, mens Finnmark tilføres oppgaver som gjelder internasjonal politikk og nordområdepolitikk sammen med klima, miljø og folkehelse. En fellesnemnd bestående av 17 personer fra Finnmark og 19 fra Troms skal styre den videre prosessen mot en full sammenslåing.

I Finnmark er det vanskelig å finne noen tydelig begeistring for tvangsekteskapet med naboen. Den viktigste politiske motsetningen går mellom grupper vi kan kalle realister og kompromissløse protestanter. Situasjonen i Finnmark Arbeiderparti gjenspeiler hvor vanskelig saken er. Arbeiderpartiet har hele tida vært mot sammenslåing, men styret i fylkespartiet har med knappest mulig flertall sagt ja til regionavtalen med Troms. Hovedårsaken er at sammenslåing gjennom statlig diktat vil gi Finnmark et dårligere resultat enn videre forhandlinger. Samtidig har Helga Pedersen, leder i Tana Ap og tidligere parlamentarisk leder på Stortinget, rykket knallhardt ut mot avtalen med Troms. Hun sier fylkestinget må si nei til avtalen fordi den legger opp til å sentralisere makt og forsterke geografiske forskjeller. At hun har støtte både i og utenfor eget parti, er det ingen tvil om. I sosiale medier har det vokst fram betydelige protestgrupper som bruker harde ord.

Det siste stortingsvalget demonstrerte at utdanning, urbanisering, sekularisering og økt velstand ikke har opphevet motsetningene mellom sentrum og periferi. Senterpartiets renessanse viste det. Konflikten er innebygd i vårt politiske system, men framtrer delvis i ny drakt. Det tradisjonelle, geografiske utgangspunktet er supplert med forsterket spenning mellom elite og anti-elite. Det handler om en følelse av å bli urettmessig overstyrt og fratatt kontrollen over eget liv og lokal utvikling.

I Finnmark finnes en sterk tilleggsdimensjon: Fylket er genuint annerledes. Det har iøynefallende særtrekk som gjelder etnisk sammensetning, språk, naturressurser, eiendomsforhold og forsvars- og utenrikspolitisk betydning. Finnmark er en særdeles viktig del av Norge. Det er også grunnen til at utviklingen av Nord-Norge ikke er noe spørsmål som er forbeholdt landsdelens befolkning. Den angår hele nasjonen.

Selv søringer er – hvis de gidder å anstrenge seg litt – i stand til å forstå interessemotsetningene mellom dagens tre fylker i nord. Men vi stiller oss undrende til at disse så bastant står i veien for en større visjon om Nord-Norges framtid og utvikling. Skal landsdelen få den politiske og økonomiske tyngden den fortjener, må det vokse fram nytt samarbeid som gjelder kunnskap, ressurser og teknologi. Dette landet trenger et sterkt Nord-Norge, ikke kamp om fylkesgrenser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook