TRAURIG GENERALPRØVE: Landslagssjef Per-Mathias Høgmo på pressekonferansen etter treningskampen i fotball mellom Norge og Hviterussland på Ullevaal stadion onsdag kveld. Hviterussland scoret kampens edneste mål. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
TRAURIG GENERALPRØVE: Landslagssjef Per-Mathias Høgmo på pressekonferansen etter treningskampen i fotball mellom Norge og Hviterussland på Ullevaal stadion onsdag kveld. Hviterussland scoret kampens edneste mål. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpixVis mer

Det har spredd seg en likegyldighet overfor landslaget som bør bekymre

Det er mer resignasjon enn forventning, mer realisme enn store drømmer. Hva har skjedd?

Meninger

Søndag starter det norske herrelandslaget VM-kvalifiseringen, mot ingen ringere enn Tyskland. Kampen er utsolgt, leser jeg på fotballforbundets nettsider. Det er ingen overraskelse når den regjerende verdensmesteren stiller seg opp på motsatt banehalvdel. Likevel fornemmer jeg ikke det forventningens sus blant fotballinteresserte som tradisjonelt har kjennetegnet åpningen av slike kvaliker.

Her må vi selvsagt åpne for at jeg følger dårligere med enn før, og derfor ikke legger merke til suset. Men likevel: Selv i 80-årene, som jeg fotballmessig husker meget vel, startet vi alltid kvalifiseringene med atskillig optimisme, hvor urealistisk den enn var. Kanskje det lykkes denne gangen, tenkte vi, selv om det sjelden var noen sjanse for at Norge skulle innta noe annet enn sisteplassen i sin gruppe (noe som da også skjedde nesten hver gang).

Jeg husker for eksempel høsten 1984. Norge var i det som så ut som en gruppe det burde være mulig å kjempe jevnbyrdig med. Motstanderne var Irland, Sovjet, Danmark og Sveits. I hvert fall burde det være fullt mulig å få en god start, hjemme mot sistnevnte. Hvordan det gikk? Sveits fikk et tåpelig straffespark helt i begynnelsen, og det ble kampens eneste mål. Den eneste målsjansen også, slik jeg husker det i ettertid. Dermed var det i grunnen over, selv om vi atter lot som det umulige var mulig før hjemmekampen mot Danmark året etter (1-5). Men forventningen, den var der.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fire år senere var optimismen like stor, der vi satt en gjeng på legendariske «Liket» utenfor Ullevaal stadion og varmet opp til første kamp mot Skottland. Det ble 1-2 og punktum finale nesten før det hadde begynt, enda en gang.

Likevel: det var ikke måte på med hvor stor forventning vi så fram til disse kvalifiseringene, hver gang. Og da det plutselig løsnet i 90-årene, resulterte det i en kollektiv eufori.

Men nå? Er det mange fotballinteresserte der ute som ikke klarer å tenke på annet enn søndagens kamp mot Tyskland? Færre enn før, vil jeg mene. Det er mer resignasjon enn forventning, mer realisme enn store drømmer. Hva har skjedd?

For det første er vi naturligvis eksponert for en kraftig overdose fotball generelt, særlig på TV. Det er så mange kamper å forholde seg til for dem som følger mest med, at de knapt rekker å bygge opp forventningene mellom hver kamp. I det jeg skriver disse linjene, sitter for eksempel de innvidde og følger den såkalte Deadline Day, hvor overgangsvinduet stenger. Det må oppsummeres før man ser framover mot landskampene. Da vi møtte Sveits i 1984, var det antakelig den første TV-sendte fotballkampen på flere uker. Det er klart det åpner for større forventninger.

For det andre er landslagsfotballen dermed blitt mer utsatt i kampen om oppmerksomheten. Sluttspillene – EM og VM – omfattes stadig av stor interesse, men kvalifiseringene har nok falt en god del i status, bortsett fra i land som er på en plutselig og sensasjonell opptur, slik tilfellet har vært for eksempel på Island og i Albania.

For det tredje har norsk fotball lenge vært plaget av hva samfunnsviterne kaller de stigende forventningers misnøye. Fortsatt er det mange som husker 90-årene, hvor vi hang godt med internasjonalt, og i den beste perioden kvalifiserte oss for tre av fire mesterskap. Mens et par seiere i en kvalifisering i 80-tallet var mer enn godkjent, oppfattes det i dag som fiasko om vi ikke kvalifiserer oss.

For det fjerde – og dette er kanskje det mest betenkelige sett fra NFFs perspektiv – tror jeg norsk landslagsfotball har pådratt seg et alvorlig omdømmeproblem, som folk med flere studiepoeng fra BI enn meg ville formulert det. Landslagstrenerens kryptiske visjoner vekker mer oppgitthet enn fascinasjon. Måten han ble ansatt på tjener ikke akkurat norsk fotball til ære. Forbundets pengebruk og mangel på åpenhet står ikke særlig godt til norsk idretts idealer. Og hver gang det sås en spire til optimisme, som i fjorårets kamp mot Kroatia, bringes vi ved første anledning ned på jorda.

Som sagt er det mulig at jeg forveksler min egen smule resignasjon med allmenn resignasjon nå. Men jeg tror det ikke. Det har spredd seg en likegyldighet overfor landslaget som bør bekymre forbundet, selv om de altså mot tyskerne får en flying start når det gjelder oppmerksomhet og publikum. En dårlig start denne gangen kan gjøre kvalifiseringen til en ganske pinlig affære.

Men på den annen side: Tenk om vi overpresterer, tar poeng fra tyskerne og i tillegg innfrir favorittstempelet mot Aserbajdsjan og San Marino senere i høst. Da blir vi hektet igjen. Det er selvsagt denne drømmen som driver Høgmo og apparatet rundt ham også. Han vet for eksempel at mens hans ønske om å formidle dikt i garderoben er blitt gjenstand for mye latterliggjøring, ble Nils Arne Eggen beundret for det samme. Om han lykkes, vil både journalister og folk flest geniforklare ham for det samme som han i dag hetses for. Luftig tåkeprat kan plutselig bli tolket som høyverdig filosofi.

Høgmo har sikkert følt seg like latterliggjort som de mest utskjelte engelske landslagssjefene. Nå drømmer han om å vise oss, om at vi skal måtte bite fliret i oss. Jeg er såpass glad i norsk fotball at jeg håper han lykkes. Men optimismen sitter langt inne denne gangen.