Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, mener det haster å snu utviklingen som bidrar til større ulikhet. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, mener det haster å snu utviklingen som bidrar til større ulikhet. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Det haster å snu ulikheten

Ulikhetseksplosjonen vi ser i verden har sprengkraft nok i seg til å skape sosial uro og underminere samfunnsstrukturer vi ser på som selvsagte.

Meninger

Nå samles verdens rikeste og mektigste i Davos til toppmøte om verdensøkonomien. Oxfam slo tidligere denne uka fast at i 2016 vil én prosent av verdens befolkning eie over 60 prosent av verdens verdier. Det er en konsentrasjon av rikdom det er vanskelig å forestille seg når man er oppvokst i Norge.

«Vi ser et kronisk gap mellom rik og fattig, som stadig øker. Dette er den største trusselen i verden i dag», slo World Economic Forum (WEF) fast på sitt toppmøte i fjor, og rangerte dette til og med over klimautfordringen som trussel mot verdensøkonomien det neste tiåret. Det har ikke gått i riktig retning siden den gang.

«Misnøye kan lede til at grunnmuren i våre samfunn går i oppløsning. Dette er noe som påvirker absolutt alle», sa WEFs sjeføkonom Jennifer Blanke.

Når ulikhet havner øverst på dagsorden i organisasjoner som Verdensbanken og OECD, er ikke det fordi de har et prinsipielt, ideologisk eller moralsk problem med økende ulikhet. Det er fordi de frykter ulikhetens konsekvenser. En side av dette er at det nå er slått fast at den økende ulikheten har negative konsekvenser for økonomisk vekst. Men det er også et annet grunnleggende problem ved den økte ulikheten som diskuteres stadig heftigere utenfor Norges grenser. Ulikhet underminerer samfunnsstrukturene våre. Historien, både i Vesten og andre samfunn, viser at den graden av ulikhet vi er på vei til nå, fører til opptøyer, sosial uro og store, dramatiske samfunnsendringer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Muligheten til sosial mobilitet er en del av samfunnskontrakten i alle moderne, vestlige demokratier. Den økende ulikheten innad i land i Vesten, gjør at muligheten til å bevege seg oppover på samfunnsstigen forsvinner. Folk lever med vissheten om at deres barn kommer til å få det verre, ikke bedre enn foreldrene sine. I USA er nå både høyre- og venstresiden skjønt enige om en ting: Økonomisk mobilitet, og følelsen mange amerikanere har av å være utestengt fra sitt eget lands velstandsøkning, må bli en hovedsak i valgkampen.

Jeb Bush, Marco Rubio og Rand Paul, alle sammen republikanske sluggere, skriver nå engasjerte innlegg om problemene med fattigdom og middelklassens stagnasjon, og hvordan deling av velstand er avgjørende for landets framtid. Ulikhet dreper den amerikanske drømmen, som USAs politiske system hviler på. Derfor er det nå på toppen av den politiske agendaen.

I Europa er bildet annerledes. Her fører ulikheten til en polarisering av politikken: Den ekstreme høyresiden vinner terreng i et omfang de fleste av oss ikke har opplevd i vår levetid. I Sør-Europa ser vi at også den ytre venstresiden vinner fram. Syriza, et søsterparti av Rødt og SV, leder på meningsmålingene foran det greske valget denne helgen.

I land utenfor Vesten, der forskjellene er enorme, og fattigdommen i de nederste lagene er bunnløs, har ulikheten dramatiske og voldsomme konsekvenser som økt sosial uro, streiker, voldelige motreaksjoner. Fattigdom og manglende sosiale infrastrukturer fører til at folk vender seg mot ekstreme bevegelser.

I tillegg fører de enorme økonomiske forskjellene mellom land til massiv migrasjon. Enten må de fattige landene bli rikere, ellers kommer mange fra fattige land til å migrere til rikere land. Når man vet at den rikeste tidelen av befolkningen i for eksempel Uganda, er fattigere enn den fattigste tidelen i Danmark, er det ikke vanskelig å forstå at økende global ulikhet vil føre til at folk flytter på seg. Motivasjonen er rett og slett for sterk. Foruroligende mange steder nærmer ulikheten seg allerede et kritisk punkt.

Internasjonale skatteløsninger og -avtaler er ikke en utopi, det er fullt mulig å utvikle avtaler over landegrenser, dersom de mektigste aktørene har viljen til å gjennomføre dem.

USA under Obama har vært et foregangsland i kampen mot skatteparadiser, og det gir resultater. Storbritannia har tatt tak i de nye multinasjonale selskapenes praksis, der for eksempel Amazon og Google via stråselskaper i land med lav skatt, unngår å bidra til fellesskapet i de landene der de faktisk skaper verdiene sine. I EU raser debatten om å innføre den en gang så utledde Tobin-skatten. Angela Merkel og Tyskland presser på for å få en rekke EU-land til å gå foran og innføre en slik skatt på internasjonale finanstransaksjoner.

Dette viser at det er mulig å få til endringer som for kun kort tid siden ble sett på som umulige. Norge kan være en støttespiller og pådriver. Norske myndigheter bør gjøre kampen mot ulikhet til en kjernesak internasjonalt. Bistand bør knyttes til krav om sosial og økonomisk utjamning.

Vi må også stoppe veksten i ulikhet her hjemme. Ulikheten i Norge er lav, men øker raskt. De siste 20 årene har vi sett en økning på nesten 20 prosent, dobbelt så mye som snittet i OECD-landene. Å innføre nye tiltak som motvirker og senker ulikhet er vanskelig, og fordrer tiltak som for enhver nasjonalstat er politisk vanskelige å gjennomføre.

Verdenssamfunnet og verdens ledere trenger modeller å se til. Her kan Norge og de andre nordiske landene spille en rolle. Hvis vi viderefører politikk vi vet virker mot ulikhet, og samtidig prøver ut nye metoder for å hindre at den øker, kan Norge bli viktig i arbeidet mot ulikhet også globalt. Men det fordrer at vi fortsetter å ha en flat lønnsdannelse, videreutvikler skattesystemet vårt slik at de med mest bidrar mest. Og vi må videreutvikle vårt felles velferdssystem slik at enda flere får mulighet til å utvikle sitt potensiale. Høyresidens gamle Wonderboy, Francis Fukuyama, har skiftet side i politikken. I hans nye storverk heter den ideelle stat «Danmark». Verden trenger kunnskap om metoder for å bekjempe ulikhet som de kan stole på at er gjennomførbare og virker.

Ulikhetens trussel angår oss alle. Globalt haster det med å snu utviklingen. Hvis ikke vil ulikheten skape sine egne løsninger på problemet.