Julianne Moore  spiller hovedrollen i den nye filmen "Still Alice" som handler om en kvinne som får diagnosen Alzheimer.   Foto: NTB Scanpix
Julianne Moore spiller hovedrollen i den nye filmen "Still Alice" som handler om en kvinne som får diagnosen Alzheimer. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det haster å ta demensdebatten

De neste tiårene vil stadig flere få demens, samtidig som det blir relativt færre yrkesaktive.

Meninger

Forrige uke var mediene fulle av ulike diskusjoner knyttet til filmen «Fifty Shades of Grey». Denne uken byr kinoene på en annen film som gir offentligheten anledning til å ta en viktig debatt. Denne gangen knyttet til demens. I filmen «Still Alice» møter vi en kvinne som får diagnosen Alzheimer når hun er i 50-årene.

Alice i filmen er heldigere enn de fleste som rammes av demens tidlig i livet. Legen tar henne på alvor, og hun får en diagnose som forklarer symptomene. Svært mange, særlig yngre som får demens, får ingen diagnose eller de får den altfor sent, etter at de er støtt ut av arbeidslivet. Dette gjør det vanskeligere å håndtere de ulike sidene ved sykdommen, vanskelig å forklare familie, arbeidsgiver og andre hva som skjer, og vanskelig å planlegge framtida. Alle som har demens bør ha rett til å få utredet sykdommen, og få god oppfølging etter diagnosen.

Alice i filmen er også heldigere enn mange andre i samme situasjon, fordi familien har råd til å kjøpe tjenester for henne. Dette er umulig for de fleste. Vi kjenner til mange eksempler på at ektefeller og barn har måttet gå helt eller delvis ut av arbeidslivet for å ivareta omsorgsoppgaver.

I Norge har SSB beregnet omfanget av familieomsorgen til å være minst 100 000 årsverk. Mye av dette er knyttet til demens, og utføres av eldre som selv har en rekke helseplager. Det er ikke uvanlig at flytting til sykehjem må skje i all hast, fordi de pårørende er blitt akutt utslitte eller syke. Dette er en uverdig og unødvendig situasjon, som gir store belastninger.

De neste tiårene vil stadig flere få demens, samtidig som det blir relativt færre yrkesaktive. Som samfunn har vi ikke råd til å tvinge mennesker ut av arbeidslivet for å passe på syke familiemedlemmer. Vi kan heller ikke påføre eldre så store belastninger med omsorg at de selv blir syke.

Alzheimer og andre demenssykdommer er en stor utfordring på mange nivåer allerede i dag. Vi har fremdeles tid til å ta debatten om hvordan vi best mulig skal løse utfordringene som kommer de neste tiårene. Det er en altfor viktig debatt - ikke minst etisk - til at den kan skyves på inntil handlingsalternativene innskrenkes, slik at vi ikke kan behandle dem som rammes av demens med verdighet.