England's Josanne Potter (17) consoles Laura Bassett (6) after the loss to Japan in FIFA Women's World Cup semi-final soccer action in Edmonton on Wednesday July 1, 2015. Bassett gave up an own goal late in the game. THE CANADIAN PRESS/Jason Franson
England's Josanne Potter (17) consoles Laura Bassett (6) after the loss to Japan in FIFA Women's World Cup semi-final soccer action in Edmonton on Wednesday July 1, 2015. Bassett gave up an own goal late in the game. THE CANADIAN PRESS/Jason FransonVis mer

Det heroiske nederlag

Laura Bassets selvmål mot Japan i semifinalen befester forestillingen om det edle nederlag som kjernen i engelsk fotball.

Meninger

Reaksjonene på Laura Bassetts selvmål mot Japan i semifinalen i kvinnenes fotball-VM var typisk for England. Det bygger opp under forestillingen om det heroiske nederlag mot en alt for profesjonell overmakt.  

Med ett unntak har engelsk fotball aldri vært best i verden, så lenge det har eksistert turneringer som har gjort det mulig å måle dette. Det gjelder både på herre- og damesiden. England skapte spillet og eksporterte det til de fleste verdenshjørner, men ble snart forbigått av folkene som lærte spillet av dem.

Siden har engelsk fotball, med unntak av den nokså heldige seieren i VM på hjemmebane i 1966, vært omfattet av store forhåpninger og drømmer, men også av en erkjennelse av at andre tross alt er bedre. Det klarer de å leve med, så lenge laget deres ivaretar de klassiske engelske idrettsdydene: Fair play, viljestyrke, pågangsmot og lagånd. De bukker under til slutt, men aldri uten heroisk kamp.

Selv om engelsk fotball raskt ble en arbeiderklasseidrett, kvittet de seg aldri helt med deler av den amatørideologien som det moderne spillets skapere insisterte på. Her tenker jeg naturligvis ikke på amatørideologi i økonomisk forstand, for det mangler ikke på penger i engelsk toppfotball.

Men mentaliteten har helt opp til vår tid vært preget av andre sider ved amatørideologien: fotball og annen idrett styrker karakteren, men kan eller bør ikke spilles etter vitenskapelige prinsipper og bør ikke tas alt for alvorlig. Rasjonell planlegging bryter med aktivitetens intuitive og fritidsbaserte karakter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En av begrunnelsene for å reservere idrettsaktivitet i England for gentlemen gjennom mange år var at kroppsarbeidere hadde et urettferdig fortrinn i for eksempel roing: De fikk masse trening gratis gjennom arbeidet, mens stillesittende gentlemen måtte bruke fritiden på å drive idrett. Skillet mellom arbeid og fritid var sylskarpt, i hvert fall på det retoriske planet.

I boken Football Nation skriver Andrew Ward og John Williams at retorikken rundt fotball i England fortsatt er influert av denne tenkemåten: Å forberede seg alt for grundig til fotballkamper er nesten jevngodt med å jukse. Gentlemen driver ikke med sånt.

Kanskje kan det kaste lys over hvorfor England nesten alltid taper straffesparkkonkurranser: Den tyske keeperen Jens Lehmann visstnok hadde tilgang til systematiske data om hvor motstanderne pleide å skyte før straffekonkurransen mot Argentina i 2006. Om Ward og Williams har rett, vil den engelske fotballkulturen fnyse av sånt. Det ville være på grensen til juks.

Semifinalen i kvinnenes VM mellom England og Japan bød igjen på et heroisk nederlag. I siste minutt ble en klarering fra Laura Basset i stedet til en elegant lobb over egen keeper. Det engelske laget begeistret sitt publikum. England kjempet seg gradvis mer inn i kampen mot Japan, og en heroisk sluttspurt hadde nær gitt resultater. Men så gikk det som det alltid går; pågangsmot og lagånd strakk ikke til mot den lærevillige asiatiske fotballkulturen. Men på pubene har man fått et nytt heroisk nederlag å diskutere.