Det hjelper ikke å ha kunnskap om du ikke kan skrive romaner

Slett romankunst om Baskerland og bombingen av Guernica.

||| BOK: 26 april 1937. Oberstløytnant Wolfram von Richthofen gir legion Condor fra Det tyske Luftvaffe ordre om å teppebombe Guernica, Baskerlands historiske senter. Byen blir bokstavelig talt jevnet med jorden.

Det eneste mål av militær betydning, Renteria-broen, blir ved en glipp stående. Richthofen melder om at angrepet var ytterst vellykket.

PicassoDen baskiske regjeringen meldte om 1,654 omkomne. Senere forskning har redusert antallet til mellom 200 og 400. Bombingen av Guernica har likevel blitt stående som selve symbolet på brutal terrorbombing. Også på grunn av Pablo Picassos berømte anti-krigsmaleri «Guernica».

Bombingen er utgangspunktet for den amerikanske journalisten Dave Bollings slektsroman «Guernica». Den starter i 1893 med historien om de tre foreldreløse brødrene Ansoteigi. Odelsgutten Justo, godhjertet, grim og med enorme krefter. Joesepe, som drar til Lekeito og blir fisker. Og Xabier, som blir pater i San Sebastian. Vi følger disse tre i sorg og kjærlighet, familiene de gifter seg inn i, naboer og venner.

Matmangel og torturSentrale personer blir Justos vakre datter Miren, hennes mann Miguel og den blinde såpekokersken Alaia. Utover i tredveåra hører vi om økende matmangel, arrestasjoner og tortur, smugling av våpen og mennesker. Inntil den katastrofale bombingen. Fortellingen strekker seg frem til 1940, der vi også er innom en flyktningleir for baskiske barn i England.

«Guernica» er Dave Bollings debutroman, og han har åpenbart satt seg godt inn i det historiske stoffet. Guernica blir også en fortelling om baskerne. Hardbarkede undertrykte baskere, som smugler mennesker og våpen i fiskerbåter og over fjellpasset.

BobseybarnaktigHistoriske personer er med i boka. Baskernes modige president Aguirra, urtyskeren Richthofen og selvsagt kvinneglade Picasso, som kort tid bodde i byen.

Men det er direkte forstemmende at et så omfattende og dramatisk stoff omgjøres til så slett romankunst. Teknisk sett er boka usedvanlig lite smidig. Innholdsmessig en unyansert sentimental smørje om sterk kjærlighet og lammende sorg, der de gode er så gode og de onde bare onde. De mange klisjèene løftes ikke av at oversetterne har lagt seg på et Bobseybarnaktig 50-talls språk med ordlyder som «Jommen sa jeg» og «hoven blei».

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet DATO.

Det hjelper ikke å ha kunnskap om du ikke kan skrive romaner