TRAILER: Så sikkert som at vinter kommer etter høst, slår en beryktet seriemorder til på juleaften. Se traileren til den norske grøsserkomedien her. Filmen har premiere 3. november. Video: Another World Entertainment Vis mer

Anmeldelse: «Juleblod»

Det hjelper ikke at den inneholder noen av de mest groteske scenene i norsk filmhistorie

Reinert Kiils lavbudsjettsslasher «Juleblod» spriker i alle retninger.

FILM: Før eller senere kommer noen til å knekke koden og lage en norsk lavbudsjettsgrøsser som blir en vaskekte publikumssuksess. Når det skjer er sjansene store for at den vil bli distribuert av Another World Entertainment – byrået som gjør mer enn noen andre for å fostre en kultur for skrekkfilm her til lands – og det er også godt mulig at det vil være Reinert Kiil som sitter i regissørstolen. «Juleblod» er imidlertid ikke den filmen.

Mørke rom
Det største problemet med å lage skrekkfilm på lavt budsjett er at denne typen historier tradisjonelt utspiller seg i mørket, og billige digitalkameraer ser aldri billigere ut enn når de arbeider med synlige lyskilder i mørklagte rom. Kiil gjorde en god jobb med å omgå denne problemstillingen i sin forrige film «Huset», men «Juleblod» ser fra første bilde ut som om den har større estetiske ambisjoner enn den har midler til å virkeliggjøre.

Juleblod

2 1 6

Grøsser, komedie

Regi:

Reinert Kiil

Skuespillere:

Sondre Krogtoft Larsen, Truls Svendsen, Jørgen Langhelle, Julia Schacht m.fl.

Premieredato:

3. november 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Juleblod

«O jul med din vrede.»
Se alle anmeldelser

Det hjelper heller ikke at denne historien om en seriemorder utkledd som julenisse er en rotete film som svinger fra haltende thrillerklisjeer og imponerende realistiske skildringer av menneskekropper som hogges i stykker med øks til selvironisk sjangerpastisj og replikker så klønete at de ikke engang er ufrivillig morsomme. Med et slikt sprik i virkemidler, intensjoner og gjennomføringsevne blir det vanskelig å investere det minimumsengasjementet som er nødvendig for at en spenningshistorie skal fungere.

Lyspunkter
Kiil er en interessant regissør med en sunn – og i norsk sammenheng sjelden – fascinasjon for skrekksjangeren og exploitationfilmens tradisjoner for overskridelse. I «Juleblod» kommer dog dette aspektet ved hans arbeid aldri til sin rett, for filmen spriker i såpass mange retninger at både fremmedgjøringsstrategiene og de groteske virkemidlene drukner i et kaos av motstridende inntrykk.

Helt mot slutten av tredje akt serverer regissøren et forunderlig bilde – en blå himmel som plutselig forvandles til noe ganske annet – som er et øyeblikk jeg vil bære med meg lenge etter at filmåret 2017 er omme. Bortsett fra dette og en håndfull solide skildringer av gore er det imidlertid lite å glede seg over her. For på tross av – eller muligens heller på grunn av – at han denne gang har med seg flere profilerte skuespillere (Stig Henrik Hoff, Frank Kjosås, Jørgen Langhelle m.fl.), er «Juleblod» en skuffende konvensjonell film som er dårlig egnet til å løfte fram Kiils kvaliteter som filmskaper.