Det holder ikke å bare brette papirtigre

Alternativ tragikomedie.

FILM: Til å være en erklært politisk film er «Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta» både godmodig og naivistisk. Det er de løsslupne markedskreftene som angripes, forstår vi, men mer med et oppgitt skuldertrekk enn noen susende knyttneve.

Dag Johan Haugeruds første langfilm er så uttalt «alternativ» at forventningene er både høye og skeive. Etter første møte med filmen har man en fornemmelse av å ha sett en lang kortfilm, kanskje en novellefilm med en idé som nok kunne la seg utvikle til noe større. Dessuten er det en metafilm; en film om å lage film.

Jeg skjønner bare ikke at regissøren i filmen, spilt av Jan Gunnar Røise, vil lage film av sitt anliggende -   som er å vise nyliberalismens punktering av demokratiet.

Det er ikke akkurat filmatisk å filme Thomas Hylland Eriksen stående i trafikken foran et kompleks av høyblokker mens han snakker og snakker og snakker.

Ikke rart da at kameraet får en egen vilje og snur seg etter den søte Origamijenta (Henriette Steenstrup) som fyker forbi i korte skjørt og turnsko.

Hun vil også lage film. Hun oppdager at hun er en kløpper til å brette papir (-  Oriminering? -  Nei, origami.) og vil kapitalisere på dette talentet. Hennes hjelpere i film- og kunstbransjen overtaler henne til å lage en film om hender i stedet, altså uten papir. Resultatet blir tilsynelatende alt annet enn vellykket for begge filmskaperne i filmen.

Og for Dag Johan Haugerud? Når man først slutter å irritere seg over at ordet «origami» er konsekvent feiluttalt gjennom hele filmen, kan det være at man lar seg sjarmere av en leken kreativitet som popper opp som små humørbomber underveis. Når musikk og kommentar legges oppå bildene av Origamijenta som bretter i hurtig stumfilmtempo, eller når de mest intrikate figurer triller ut mellom fingrene hennes på animasjonsfilmmanér, da er det nesten frydefullt.

I Henriette Steenstrup har Haugerud funnet et morsomt ansikt og et uttrykk som kler filmen. Selv en amatør som Thomas Hylland Eriksen har fått maksimalt ut av parodien på seg selv.