Det hvite båndet

Vi trenger noen i bistandsdebatten som utfordrer alliansen mellom solidaritetsbevegelsen og landbruksorganisasjonene, men uten å gå over i frihandelsdogmatikernes rekker.

BONO FRA U2, skuespiller Scarlet Johansen, TV2-idolene og erkebiskop Desmond Tutu - en usannsynlig sammensatt gruppe, sier du? Ikke dersom du har fulgt med på den internasjonale hvitbåndkampanjen for å utrydde fattigdom. Over 300 organisasjoner, samt tusenvis av enkeltpersoner, har gått sammen i en kampanje - «Make Poverty History» - for å gjøre fattigdom til fortid. I Norge har denne kampanjen vært nærmest ukjent, men sist fredag opptrådte TV2s idoler, i kanalens beste sendetid, iført kampanjens merkevare: Det hvite båndet. Det er på tide at også det norske folket får vite hva denne kampanjen står for.

Hvitbåndkampanjen utfordrer med nye spørsmål: Det er på tide å forkaste tanken om at det eneste som kan gjøres er at «vi» gir mer til «dem». Hvitbåndkampanjen insisterer på at handel settes i sammenheng med bistand og gjeldsslette. Dermed presser også kontroversielle spørsmål som kan revitalisere debatten om fattigdomsbekjempelse seg frem. Dagens internasjonale handelsregime trykker millioner av mennesker ned i nøden. For å kaste fattigdommen av seg, trenger u-land økonomisk utvikling mer enn bistand. Og utvikling kommer ved at fattige land integreres i verdensøkonomien - produsentene må få anledning til å selge sine varer og tjene nok på det til å skape arbeidsplasser og fremme vekst i hjemlandet. I kjernen av dette ligger problemet med rike lands eksportsubsidier og importvern, og spesielt landbrukssubsidiene som rammer de varene u-land baserer sin økonomi på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØR VI UTDYPER handelsspørsmålene: Det er også to andre kampsaker i kampanjen: For det første å få stater til å gi mer og bedre utviklingshjelp til verdens fattige. FN har kalkulert at effektiv fattigdomsbekjempelse krever at andelen utviklingshjelp hvert land gir må heves til 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt. Norge har allerede nådd dette målet - faktisk ligger vi på verdenstoppen med 0,92 prosent. Også fire andre land kan skryte av tilsvarende tall, nemlig Sverige, Danmark, Nederland og Luxembourg. Men de store industrilandene ligger langt etter, og verst i gruppen er - du gjettet det - USA, med usle 0,15 prosent. Hvitbåndkampanjen krever at alle de rike landene hever andelen utviklingshjelp til 0,7 prosent. Effekten vil være massiv: Dersom bare Storbritannia når dette målet, vil 1,5 millioner mennesker bli løftet ut av fattigdom årlig. Dette tilsvarer en tredjedel av Norges befolkning. For det andre: sletting av u-landsgjelden. Til tross for store løfter fra statsledere i verdens rike land, er gjeldskrisen på langt nær over - bare litt over ti prosent av gjelden til verdens fattigste land har blitt slettet. Afrikanske land står hvert år overfor nedbetalinger som samlet beløper seg til 10 milliarder dollar. Den byrden er tung å bære. Hvitbåndkampanjen krever at myndighetene i de rike landene setter handling bak ordene, og gjennomfører reell slette av gjeld som ikke lar seg nedbetale.

VERDEN UTENFOR Norge har våknet opp og skjønner at landbrukssubsidier i rike land holder fattige land nede. Bistandsorganisasjonen Oxfam har anslått at subsidier og tollbarrierer i Nord koster de fattige landene om lag 100 milliarder dollar årlig - dobbelt så mye som disse landene samlet mottar i bistand (tall fra 2002). Det er altså snakk om en vanvittig mengde penger - som kunne kommet u-landene til gode. Eksportsubsidiene er en stor del av problemet. De medfører at landbruksvarer fra EU og USA kan selges i Sør for en tredjedel av produksjonsprisen. Produkter fra Nord kan på denne måten utkonkurrere tilsvarende produkter produsert i u-landene. Forhandlinger i WTO har ført til enighet om at EU skal fjerne sine eksportsubsidier. Hvitbåndkampanjen krever at det skjer nå.

Oxfam - kanskje den tyngste organisasjonen i hvitbåndnettverket - går lenger og krever at også produksjonssubsidiene fjernes. Hvordan skal eksport av landbruksvarer fra Sør bli lønnsomt når myndighetene i Nord kaster bort milliarder på opprettholdelse av landbruksproduksjonen? Dette er et klart eksempel på dobbeltmoralen i dagens internasjonale handelssystem:

Mens WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, IMF, tvinger u-land til å liberalisere all økonomi, opprettholder de utviklede landene - som sitter med makten i de tre organisasjonene - en proteksjonistisk politikk når det gjelder egen økonomi.

Denne politikken koster for øvrig ikke bare fattige land realiseringen av deres egentlige utviklingspotensial. Den koster også skattebetalere i Nord enorme summer i subsidierer til varer det ikke er marked for.

NORGE BRUKER mer penger på bistand per innbygger enn noe annet land i verden. Likevel er debatten om rettferdig handel og subsidier nesten død her hjemme. Hvorfor? På grunn av Norges landbrukspolitikk. Politikerne våger ikke ta i temaet - det er en hengemyr å utfordre Norges subsidiepolitikk fordi det berører livsgrunnlaget til store deler av partienes velgermasse. Bistandsorganisasjonene jobber ikke med saken. Kan det være at de er avhengige av statsstøtte og mangler intensjoner om å utfordre myndighetene på sensitive saker når de løper risiko for å få en mindre andel av det stadig voksende bistandsbudsjettet? Heller ikke solidaritetsbevegelsen ønsker å kritisere norsk subsidiepolitikk: Da Utviklingsfondets Aksel Nærstad rykket ut mot eksportsubsidier i Aftenposten i september 2004, argumenterte han faktisk for at land burde få opprettholde produksjonssubsidier i landbruket. ATTAC har tidligere markert seg med et liknende syn. På høyresiden finnes kritikere, men deres løsning er å fremme frihandel for enhver pris - ser de ikke at dette bare fører til ensidig og tvungen liberalisering i Sør, mens Nord fortsetter i samme baner?

Det vi sårt trenger i norsk bistandsdebatt, er en mellomposisjon: Et pragmatisk sentrum, uavhengig av staten, som våger å utfordre den uhellige alliansen mellom solidaritetsbevegelsen og landbruksorganisasjonene, men uten å gå over i frihandelsdogmatikernes rekker. Et vitalt sentrum, som jobber for rettferdig handel, ikke bare ved å gi utviklingshjelp, men ved å åpne økonomiene i Nord for samhandel med Sør. Oxfam har anslått at dersom de fattige landene øker sin eksport med bare én prosent, vil det løfte om lag 128 millioner ut av fattigdom. Med slike overveldende tall, hvorfor er det ikke noen debatt i Norge om rettferdig handel? Det er på høy tid at vi slipper den internasjonale debatten inn i vår norske bistandsfestning og ser på verdens problemer med et friskt blikk. Hvitbåndskampanjen kan være en start.