KOMMENTARER

Det ikke utenkelige

En av de morsomste bøkene jeg har lest handler om selvmord.

AVMYSTIFISERER: Lene Marlins kronikk om selvmord har én avgjørende misjon: Vi må bli flinkere til å snakke om en svært vanlig dødsårsak. Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix
AVMYSTIFISERER: Lene Marlins kronikk om selvmord har én avgjørende misjon: Vi må bli flinkere til å snakke om en svært vanlig dødsårsak. Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det ikke en hvilken som helst bok. Den er skrevet av Arto Paasilinna, og handler om en gjeng med finner som bestemmer seg for å avholde en selvmordskonferanse og planlegger å avslutte tilværelsen etter en heisatur i en buss. De plukker opp selvmordskandidater fra ulike deler av landet underveis, alle med sine forskjellige historier.

En genial måte å fortelle om et av våre største samfunnsproblemer, ikke bare fordi den er galgenhumoristisk, men fordi den gir et godt bilde på hvor sammensatt fenomenet er. En landskjent, delvis verdenskjent, feiret ung singer/songwriter som ikke lenger ser noen mening i livet ville egentlig sklidd godt inn i fortellingen. Den svarte komikken ligger ikke bare i de ramsalte, personlige fortellingene - men også i at hver historie er så uforutsigbar.

Nettopp derfor er det så vanskelig å behandle selvmord i offentligheten på en presis måte. Hadde Paasilinnas bok, «Kollektivt selvmord», vært skrevet i dag og ikke i 1990, ville historiene helt sikkert ha vært ganske annerledes. Kanskje vi hadde fått møte naveren som ikke klarte å finne meningen i livet i et samfunn som tilsynelatende tilbyr alle muligheter. Eller jenta som forsøkte å leve opp til kravet om simultan vellykkethet - smart, slank og i en meningsfull/lukrativ jobb, eller med utsikter til det. Eller en middelaldrende mann eller kvinne som føler at han/hun har framtida bak seg. Paasilinna kunne sikkert kommet med noen enda bedre forslag. Forklaringene vi leter etter for å forstå hva det er med samfunnet som gjør at folk tar livet sitt, er også en diagnose på oss selv. En selvransakelse. I verdens beste samfunn der vi lærer at det perfekte er innen rekkevidde for alle, og kulturen forteller oss at alle kan oppnå suksess. Den bør dessuten oppnås ganske raskt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer