AVMYSTIFISERER: Lene Marlins kronikk om selvmord har én avgjørende misjon: Vi må bli flinkere til å snakke om en svært vanlig dødsårsak. Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix
AVMYSTIFISERER: Lene Marlins kronikk om selvmord har én avgjørende misjon: Vi må bli flinkere til å snakke om en svært vanlig dødsårsak. Foto: Vegard Grøtt / NTB ScanpixVis mer

Det ikke utenkelige

En av de morsomste bøkene jeg har lest handler om selvmord.

Kommentar

Det ikke en hvilken som helst bok. Den er skrevet av Arto Paasilinna, og handler om en gjeng med finner som bestemmer seg for å avholde en selvmordskonferanse og planlegger å avslutte tilværelsen etter en heisatur i en buss. De plukker opp selvmordskandidater fra ulike deler av landet underveis, alle med sine forskjellige historier.

En genial måte å fortelle om et av våre største samfunnsproblemer, ikke bare fordi den er galgenhumoristisk, men fordi den gir et godt bilde på hvor sammensatt fenomenet er. En landskjent, delvis verdenskjent, feiret ung singer/songwriter som ikke lenger ser noen mening i livet ville egentlig sklidd godt inn i fortellingen. Den svarte komikken ligger ikke bare i de ramsalte, personlige fortellingene - men også i at hver historie er så uforutsigbar.

Nettopp derfor er det så vanskelig å behandle selvmord i offentligheten på en presis måte. Hadde Paasilinnas bok, «Kollektivt selvmord», vært skrevet i dag og ikke i 1990, ville historiene helt sikkert ha vært ganske annerledes. Kanskje vi hadde fått møte naveren som ikke klarte å finne meningen i livet i et samfunn som tilsynelatende tilbyr alle muligheter. Eller jenta som forsøkte å leve opp til kravet om simultan vellykkethet - smart, slank og i en meningsfull/lukrativ jobb, eller med utsikter til det. Eller en middelaldrende mann eller kvinne som føler at han/hun har framtida bak seg. Paasilinna kunne sikkert kommet med noen enda bedre forslag. Forklaringene vi leter etter for å forstå hva det er med samfunnet som gjør at folk tar livet sitt, er også en diagnose på oss selv. En selvransakelse. I verdens beste samfunn der vi lærer at det perfekte er innen rekkevidde for alle, og kulturen forteller oss at alle kan oppnå suksess. Den bør dessuten oppnås ganske raskt.

Antakelig er ikke denne analysen så gal. Men forklaringen kan også gå i sirkel. Det samfunnet til enhver tid peker på som særlig utfordrende i samtida, kan også bli analysen du selv tolker dine egen, personlige problemer inn i. Grunnleggende sett handler det nok om at samfunnet uansett kan være et vanskelig sted, noen ganger umulig. Og vi må innse at selvmord ikke et utenkelig resultat av den forferdelige følelsen. Det er bare å se på statistikken. Cirka 500 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. SSBs selvmordsstatistikk viser at det mellom 1996 og 2009 var 7424 nordmenn som begikk selvmord. Hvis hver enkelt person har ti nære pårørende, vil det si at over 70.000 nordmenn er blitt berørt av selvmord i denne perioden.

Lene Marlins historie kommer ikke helt som en overraskelse. Hun har lenge vært åpen om at livet føltes vanskelig i en periode. Derfor er det så bra at hun forteller om selvmordsforsøkene. Det avmystifiserer. For like mye som vi bør reflektere over hva det er med tilværelsen som gjør den så uutholdelig for mange, bør vi være bevisst på den mulige konsekvensen. Snakke om det.

For å låne et sitat fra filmen Oslo 31. august, som er blitt mye tøyset med:

«Alt kommer til å ordne seg,» sier hovedpersonen Anders til kameraten Thomas. Så ler han og legger til: «Det gjør ikke det, vet du.».

Nei, men det blir kanskje litt bedre enn det er akkurat nå.