INGEN HETS: Forfatter Jan Grue opplever Trygdekontorets Heine Fjordland-skikkelse som en hets mot funksjonshemmede. Han misforstår, mener Dagbladets kommentator. Foto: NRK
INGEN HETS: Forfatter Jan Grue opplever Trygdekontorets Heine Fjordland-skikkelse som en hets mot funksjonshemmede. Han misforstår, mener Dagbladets kommentator. Foto: NRKVis mer

Det indre som teller

Trygdekontorets omdiskuterte «Heine Fjordland»-skikkelse hetser høyreekstreme og ikke funksjonshemmede.

Det virker som om den som sparker, må regne med å oppfattes som om han sparker i en annen retning enn han faktisk gjør. Denne høsten har «Heine Fjordland», en fast skikkelse i Thomas Seltzers talkshow Trygdekontoret på NRK, blitt gjenstand for debatt. Fjordland er en parodi på ytterliggående høyrebloggere som Fjordman, han kombinerer en uniform fra Det tredje rike med en frodig samling funksjonshemninger og sender sine rasende haranger mot samfunnet ut i eteren ved hjelp av en munnpinne han taster med - alt mens han holdes varm av velferdsstatens liflige peisild i bakgrunnen.

Nå har skikkelsen påkalt forfatter Jan Grues indignasjon. I et debattinnlegg i Aftenposten tirsdag skriver Grue at han opplever Fjordland-skikkelsen som «kvalmende», og mener Trygdekontoret skriver seg inn i en tradisjon som setter likhetstegn mellom indre ondskap og ytre tilkortkommenhet. Grue mener Fjordland-innslagene ikke ville tålt den såkalte «jødetesten», og at vi ikke ville ledd om han, i stedet for rullestol, var utstyrt med kroknese og jødekalott.

Det er vanskelig å se hvordan dette argumentet har relevans i denne saken. De historiske karikaturene av jøder, som blant annet ble sett i Europa i mellomkrigstida og i enkelte arabiske land i dag, går åpenbart inn for å stigmatisere en hel folkegruppe, tillegge dem et sett negative egenskaper og legge vekt på deres annerledeshet.

Til sammenlikning er det ikke funksjonshemningen som er Heine Fjordlands definerende egenskap. Den må forstås rent metaforisk. Fjordland biter iherdig etter hånden som mater ham. Det vesentlige her er det indre, det hatefulle: skikkelsens paradoksale raseri mot det som holder ham varm og i live. Slik sett er tungt statssubsidierte amerikanske bønder som raser over at myndighetene blander seg inn i alt, en bedre parallell til denne særegne rullestolbrukeren enn jødene. Grue skriver at Fjordland-skikkelsen spiller på stereotypier og fordommer. Meg bekjent finnes det ingen utbredt fordom om at rullestolbrukere er reaksjonære og intolerante.

Trygdekontoret-innslagene sier ingenting om redaksjonens holdning til funksjonshemmede. Den vitner ikke om noen antakelse om at et ufullkomment ytre gjenspeiler et ufullkomment indre. Derimot sier den en hel del om redaksjonens holdning til høyreekstreme. Slik leses også innslagene av Lars Ødegård, generalsekretær i Norges Handikapforbund, som opplever skikkelsen som en parodi på intolerante holdninger og ikke rullestolbrukere. Han sier til Dag og Tid at han er «stolt av at vi som gruppe kan delta».

Det er ikke første gang dette skjer. En skikkelse med et visst iøynefallende trekk dukker opp på scenen eller TV-skjermen, og blir oppfattet som stigmatisering av en gruppe. Én egenskap, her det fysiske handikapet, blir tolket som den mest tungtveiende. Om logikken i dette resonnementet skal følges til sin ytterste konsekvens, vil vi få en humorarena der ingen representant for noen minoritet kan framstilles negativt, fordi antas å slå tilbake på alle som tilhører minoriteten. Hvilken gruppe blir i så fall den neste som skal skånes og holdes utenfor? Muslimer? De homofile?

Snarere kan vel de som lever med funksjonshemning blant oss, anses for å være så oppegående at de skjønner at én kjip rullestolbruker på TV ikke er uttrykk for en holdning mot dem som gruppe. Mer enn noen er de trolig klar over at det finnes mange slags folk blant dem. Det gjør det som kjent blant oss alle.