Det ingen vil se

Vi forteller det ikke til alle og enhver hvor sønnen vår er. Delvis fordi det kommer så mange negative uttalelser om det. Jeg er både frustrert, sint, oppgitt og lei meg over utsagn som jeg får høre når jeg forteller at sønnen min er i Afghanistan. Nå nylig var det ei som sa til meg at om det ikke hadde vært norske soldater i Afghanistan, så ville det vært fred der. For de norske soldatene skyter på sivile i Afghanistan. Det hadde hun hørt på tv en kveld. Hvordan skal jeg tolke det? At sønnen min og de andre som tjenestegjør i den norske utenlandsstyrken er mordere som skyter på sivile og er der for å lage ufred?

En gang ble jeg spurt om han var på ferie i Afghanistan. Da svarte jeg at nei, det går ikke charterturer til Afghanistan ennå...» En mor jeg snakket med fortalte at hun var så bekymret for sønnen sin, som var i syden sammen med kjæresten. Hun var redd han ville havne i bråk fordi kjæresten hans var så pen. Greit nok. Men at sønnen vår er der han er var ikke så farlig. Han hadde jo valgt det selv. Han riskerer bare selvmordsbombere, miner og bli skutt på... Da er sydentur noe helt annet. Hvordan skal jeg tolke det? Mener de at det er hans egen feil hvis sønnen vår dør eller blir skadet i Afghanistan, ettersom han selv har valgt å reise dit?

For ikke lenge siden var det en som sa til meg at han ikke skjønner at folk er så dumme at de reiser til Afghanistan. Det er vel godt betalt? Nei, det er ikke godt betalt. Hvor mye er forresten godt betalt når risikerer livet sitt? Jeg har sett for meg det verste som kan skje med sønnen vår er at han kommer hjem i ei kiste. Skal vi da også få høre at når han var så dum at han reiste til Afghanistan, så fikk han bare som fortjent? Da blir sorgen mindre? Ja, sønnen vår har selv valgt å reise til Afghanistan. Han har valgt å risikere livet sitt. Han gjør det fordi han vil være med på å skape fred i et krigsherjet land. Er det dumt og egoistisk? Det er faktisk den norske regjeringen som har bestemt at norske soldater skal tjenestegjøre i ISAF-styrken.

Kong Harald er deres øverste sjef. Soldatene må igjennom opptaksprøver og oppfylle strenge krav for å bli godkjent. De blir ikke plukket opp på gata og sendt dit neste dag. Det er vel noen av de beste og flinkeste ungdommene i Norge som tjenestegjør i utenlandsstyrkene. Fortjener de ikke respekt?

Jeg skjønner at ingen som ikke har erfart det, forstår hvordan det er å sende barnet sitt i krig. For de er i krig. 24 timer i døgnet i flere måneder. De har nesten ikke privatliv. De er aldri alene. De deler brakke med flere. Er det egoistisk?

Ingen har noe garanti for morgendagen. Men da sønnen vår satte seg på flyet til Afghanistan, var det ikke godt å være verken mor eller far. Det er faktisk ganske vondt å sende barnet sitt i krig. Kommer han hjem like hel? Blir han skadet psykisk eller fysisk? Får vi se han i live igjen? Selv om han har valgt det selv, så er det ikke med lett hjerte du sier ha det og ønsker han god tur. Alle som reiser ut på sånne oppdrag blir oppfordret til å skrive avskjedsbrev til sine nærmeste før de drar. Vi har telefon i nærheten hele tiden. Ikke for at vi tenker det verste, men likevel. Vi kan ikke ringe ham. Han ringer oss. Her går også hverdagen sin vante gang, men vi har bestandig i bakhodet hvor sønnen vår er. Vi får med oss alt som er om Afghanistan på nyheter og tv. For hver dag som går og det ikke blir meldt om døde eller skadede norske soldater i Afghanistan, kan vi puste lettet ut.

Kommentarene vi får er både sårende og provoserende. Jeg føler jeg må forsvare valget sønnen min har tatt omtrent hver gang jeg forteller hvor han er. Det er mye snakk om krigshelter fra andre verdenskrig. Det er fortjent. Det lages filmer om helter fra andre verdenskrig ennå. Men jeg skulle ønske at folk hadde sett på de norske ungdommene som reiser ut i en krigsherjet sone med litt mer respekt. At den norske regjeringen har kunnet innrømme at Norge er i krig. Jeg er sikker på at det skjer heltemodig innsats hver dag i Afghanistan. Men det får vi ikke høre om.

Her er det faktisk ungdom som er villig til og risikere livet sitt for at verden kanskje kan bli litt bedre. Det er de samme som kanskje må forsvare oss på norsk jord en gang. Er de dumme og egoistiske da også? Neste gang du snakker med pårørende til noen som er i Afghanistan, kanskje du skal tenke litt på hva de går igjennom? Selv om jeg aldri i livet har villet sendt sønnen min frivilig i en krig, er jeg stolt over valgene han har gjort. Det er både voksent og modig valg han har tatt. Derfor synes jeg at både han og de andre som tjenestegjør eller har tjenestegjort i utenlandsstyrkene fortjener å bli møtt med respekt. Det har de ærlig og oppriktig fortjent.

•Innsenderen synes de mange

kommentarene hun har fått om

sønnens innsats i Afghanistan er

så belastende at hun ønsker

å være anonym.