IKKE SYNLIGE: Språkrådet har i de siste årene ofte hatt rollen som kilde og ikke premissleverandør i ordskiftet om språk. Det er viktige diskusjoner som burde ha en mer utadvendt og visjonær tilnærming.
IKKE SYNLIGE: Språkrådet har i de siste årene ofte hatt rollen som kilde og ikke premissleverandør i ordskiftet om språk. Det er viktige diskusjoner som burde ha en mer utadvendt og visjonær tilnærming.Vis mer

Det innadvendte rådet

Språkrådet trenger, paradoksalt nok, å kommunisere bedre.

Kommentar

Hvor mye av et supperåd er Språkrådet? Det har blitt et brennbart spørsmål nå som direktørstillingen er lyst ut på ny, etter at Arnfinn Muruvik Vonen har valgt å fratre to år før åremålet går ut. Professor Kjell Lars Berge, som selv nesten ble direktør i forrige runde, mener å se mange liter. Berge mener bare er opptatt av kommaregler og stavemåter.

Et nærmere blikk på hva rådet har foretatt seg de siste årene, avslører at det er kyllingbiter i suppa som Berge ikke ser. Samtidig er det på sin plass å etterlyse større visjoner og sterkere nærvær fra organet som har fått ansvaret for å styrke det norske språket lagt på sine smale forskerskuldre av staten.

Språkdebatter har både tyngde og bredde: De er viktige, og de får lesere og lyttere til å diskutere høyrøstet over frokostbordet og finne frem konkrete og digitale rødblyanter. Men i de siste årene, også i språkåret 2013, inntok Språkrådet ofte en passiv rolle i det offentlige ordskiftet. I avisartiklene om språk inntar de ofte rollen som kilde, ikke premissleverandør.

Hvor er de store perspektivene på det norske språket? Hvor er de engasjerende samtalene om språkets lange linjer, om det er på vei, hvilke krefter og trender som styrer det og hvordan de som normerer skal reagere på disse? De avisdiskusjonene der Språkrådet er part, er ofte mest kuriøse: Det handler om hvorvidt Seigmann er et egennavn, og om politiet i Bergen skal få lov å tvitre på bokmål. Det er naturlig at slike snakkissaker blir avisartikler, men det gjør også fraværet av de vektige spørsmålene, mer merkbart.

Samtidig er det mye som skjer bak det tynne fernisset av avissider. Språkrådet har i flere år jobbet for å rydde opp i skrivene og skjemaet som sendes ut fra det offentlige Norge, som har vært så kronglete forfattet at det ofte har vært vanskelig for borgerne å forstå hva i all verden styresmaktene vil ha dem til å gjøre.

De har også undersøkt hvor godt vi faktisk forstår hverandre på legekontoret og i banken, og hva som egentlig er innholdet i partiprogrammene. Alt dette er viktig arbeid. Og alt kunne vært formidlet bedre. En konferanse i Språkrådets regi tok i høst opp hvordan norsk er truet som akademisk språk av engelsk, men hva som skjedde der, ble ikke kommunisert utover.

Et språk er en organisk og uforutsigbar størrelse som tar opp i seg og utskiller ord og uttrykk uten å spørre noen om lov. For å sikre at innbyggerne i et land skal fortsette å kunne kommunisere på samme språk, trengs sterke hender på tøylene, en klar bevissthet om når det skal slippes opp og når det skal holdes igjen i normeringen - og evne og vilje til å være i samtale med de som bruker språket i det daglige. Språkrådet har mange flinke fagfolk. Nå trenger de kommunikatorer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.