Det intellektuelle Norge

John O. Egelands artikler, «Landet slår sprekker» og «Elitenes elendighet» (Dagbladet 10. og 21. desember) rommer mange problemstillinger. Blant annet stilles spørsmålet om de såkalt intellektuelle har sviktet sitt samfunnsansvar.

Å være en intellektuell betyr å bruke forstanden, og det anvendes oftest om personer med høy teoretisk utdannelse. Kanskje er det derfor ordet elite så ofte kobles til «de intellektuelle». Jeg tror denne koblingen er foreldet. Jeg tenker ikke bare på at alle mennesker har en intellektuell side, men at stadig flere i Norge tar en høyere utdannelse. I dag snakkes det også om at vi har mange former for intelligens (Howard Gardner). I tillegg har fornuft og rasjonalitet blitt trukket nærmere kroppen (jfr. Lakoff & Johnson), følelsene og sosiale relasjoner (Antonio Damasio). Intellektet har så å si blitt demokratisert.

Jeg skal allikevel holde meg til den gamle betydningen av ordet. Tradisjonelt har de intellektuelle blitt knyttet til et ord som er like lite gangbart i Norge i dag som ordet elite, nemlig ånd. De intellektuelle er åndsarbeidere. Vanligvis betegnes f.eks. forskere, lærere, journalister og kunstnere som intellektuelle; de har et yrke som består i å skape kulturverdier eller formidle slike verdier til andre. Så langt er jeg er enig med Egeland: De intellektuelles rolle er å «være utfordrende, overskridende og sammenbindende». De intellektuelle holder en samtale i gang som er nyttig for alle, hele samfunnet, fordi den klargjør viktige problemstillinger og leverer kompleks argumentasjon. De intellektuelle sørger for at tvisynet holdes i hevd. Ideelt sett.

Jeg er imidlertid uenig med Egeland når han bruker ordet elite om denne gruppen (til det er den for bred), og enda mer når han antyder at de intellektuelle har sin del av skylden for en økende kløft mellom en styrende elite og store deler av folket. Selv om det kan se sånn ut, tror jeg ikke Egeland mener at den intellektuelle grupperingens makt kan sidestilles med den politiske elites og den økonomiske elitens makt. Det er og blir den politiske makt paret med den økonomiske som former et samfunn. I beste fall kan de intellektuelle påvirke den politiske makts ideologi (og da ofte ved å ta på seg rollen som politikere), men det hender oftere at de fungerer som et korrektiv, en opposisjon. Med hell og ad uransakelige veier kan de intellektuelle slik påvirke politisk og økonomisk makt. Også til eventuelt å gjøre den kløften Egeland snakker om, mindre. Men hvis dette skal skje, må det finnes et tilstrekkelig stort antall intellektuelle som kan tale og virke med tyngde. Og her er jeg ved sakens kjerne: Jeg tror ikke disse er mange nok i Norge. For én ting er å skrive en pamflett i ny og ne, noe helt annet er å skape en bevissthet, få visse verdier til å slå inn i befolkningen. Så å si inspirere folket.

Det er ikke slik at de intellektuelle forskanser seg, som Egeland antyder. De er der. På banen. Problemet er at de ikke er gode nok. Eller rettere sagt: De som har den nødvendige kapasitet, er ikke mange nok. Her må jeg trekke inn det irriterende begrepet kvalitet, for hvis de intellektuelle skal utgjøre en reell maktfaktor, er det ikke antall meter tekst man produserer, som teller, men kunnskapsnivå og originalitet. Selvfølgelig har vi til enhver tid hatt fremragende intellektuelle i Norge, men de har alltid vært relativt få. Hvis Egeland valgte å bli kulturredaktør og hadde visjoner som å gjenopplive en slags kulturradikalisme, løfte arven etter Hoel, Krog, Øverland, ville han fort oppdage hvor vanskelig det er å finne folk som kan skrive de artiklene han lengter etter. Enhver som har prøvd seg som tidsskriftsredaktør, har opplevd det desillusjonerende i denne leteprosessen. Et eksempel fra mitt eget felt: La oss si man skulle finne en som kan introdusere den nye litteraturen skrevet på det indiske språket bengali (tales av over 200 millioner mennesker), eller skrive om hva som skjer i den unge kinesiske litteraturen (et land med 1.3 milliarder mennesker). Man vil ha sin fulle hyre med i det hele tatt å finne noen i Norge som kunne ta på seg en slik oppgave.

Hva vi mangler er med andre ord et så stort antall intellektuelle med kvalitet at det dannes en selvfølgelig og bredspektret bevissthet, hva man kunne kalle et intellektuelt klima. Jeg er uenig med Faldbakken som sier at dagens skole har mye av ansvaret for denne mangelen. Dette fraværet av kvalitativ bredde, av polyfon samtale, har alltid kjennetegnet Norge. Derfor kan ofte tre-fire skarpskodde personer dominere debatten i årevis, samtidig som deres gruppering lett får noe sekterisk eller frimurerlosjeaktig over seg, fra Mot Dag til Profil (m-l). At vi mangler den stimulerende intellektuelle mangfoldighet jeg etterlyser, illustreres deprimerende ved den betydningen AKP fikk i Norge. Det var ikke bare slik at de intellektuelle sviktet; de som kom med en innsiktsfull kritikk av den maoistiske ideologien, var også for få.

At vi har noen få lysende intellektuelle, er altså ikke nok til å skape en bred intellektuell offentlighet, og jeg skal avslutte med å gi to eksempler fra min egen sfære, også fordi jeg tror litteraturen speiler andre «intellektuelle» felter. Først: Det er min påstand at modernismen, den mest banebrytende litterære retningen i det 20. århundre, aldri kom til Norge. Da sikter jeg til tradisjonen med bl.a. Henry James, Marcel Proust, Gertrude Stein, James Joyce, Virginia Woolf, William Faulkner. Vi hadde naturligvis en redaktør som Sigurd Hoel, og det fantes norske forfattere som både hadde lest de store innovatører og som flettet inn eksperimentelle elementer i bøkene sine, men modernismen som en selvfølgelig litterær bevissthet og referanseramme, sivet aldri inn i den norske litterære offentligheten. Man ser det f.eks. i den liksom-rettssaken som ble arrangert i regi av Den norske Bokhandlerforening, og så sent som i 1965, hvor den moderne litteratur var satt på tiltalebenken. Siden modernismen vant et helt annet gehør i våre naboland, har jeg ingen annen forklaring enn at det norske litterære miljøet manglet intellektuell kvalitet. Altså ikke intellektuelle, men intellektuelle med en ekstraordinær porsjon vitebegjær og inspirasjonshunger.

Mitt siste eksempel viser med en tydelighet du skal være enøyd for å bortforklare at dagens norske intellektuelle, som gruppering, mangler det nivået som skal til hvis man vil utøve virkningsfull kritikk. I 2007 skulle Bokklubben komplettere Århundrets bibliotek med de ti beste bøkene fra 90-årene. De ba hundre norske «bokkjennere», forfattere, journalister, kritikere, akademikere, forlagsfolk, personer man trygt kan kalle intellektuelle, om å nominere fem bøker hver, og altså fra hele verden. Hundre intellektuelle (jeg var selv med, så dette rammer også meg). Det burde kunne fortelle oss mye om hvordan det står til med den litterære offentlige bevisstheten i Norge. Om perspektiv, oversikt, kunnskap, evnen til å se ting relativt. Resultatet var at Dag Solstads roman «Genanse og verdighet» ble kåret til verdens beste bok i 90-årene, etter sigende med overlegent flest stemmer. Ikke engang i Nord-Korea ville noe lignende skjedd. Det er over to hundre land i verden, og de fleste av disse har forfattere av ypperste merke. At hundre norske intellektuelle holder Dag Solstads roman for å være den beste boka i verden, forteller i grunnen alt. Vi intellektuelle mangler ikke, som Egeland kunne få en til å tro, viljen til å formidle, men evnen. Derfor blir vi også oss selv nok. Foreløpig.